Tue, 01 Dec 2015 09:28:16 +0100 60 https://hearthis.at/qbwy6njm/ en-EN contact@hearthis.at contact@hearthis.at https://hearthis.at/qbwy6njm/ https://img.hearthis.at/k/c/l/_/uploads/913437/image_user/w1400_h1400_q70_ptrue_v2_----cropped_5536fc76eb300539725b51d4565e9618cd-printadvt2015blck.jpg no no https://hearthis.at/qbwy6njm/01-/ 537535 no no Mon, 09 Nov 2015 20:29:08 +0100 2015-11-09T20:29:08+01:00 03:07 https://hearthis.at/qbwy6njm/01nellikappelsin/
Nellikappelsin
Er det en krydderduft som hører julen til, så er det den herlige duften av nellik.
I min barndom var det en hverdagslig sak å lage en adventsappelsin med én nellik for hver dag i advent. Det var nesten en motsatt adventskalender, der du ikke fikk noe, men tok vekk en nellikspiker hver dag. For hver dag ble det en nellikspiker mindre, og da visste jeg at jula var en dag nærmere.
Arbeidet foregikk slik: 24 nellikspikre ble funnet fram, sammen med en appelsin og den store stoppenåla vi ellers brukte til å sy kjøttrull med. Så satte jeg hull i appelsinen der hvor nellikspikrene skulle inn, og jeg måtte huske at det også måtte være plass til å binde et rødt julebånd om appelsinen slik at den kunne henges opp. Nellikspikrene ble lirket inn i hullene. Det var viktig at de ikke knakk, for da måtte jeg finne en ny nellik. Vi var lært opp til å være nøysom i den tiden. Det skulle ikke sløses med noe.
Nellikspikrene ble gjerne fordelt med 6 i hver seksjon rundt appelsinen, og så knyttet jeg silkebåndet godt om appelsinen. Det røde båndet lyste vakkert mot det oransje appelsinskallet. Så vakker den var! Jeg husker at jeg pleide holde appelsinen opp foran øynene mine og glede meg over både lukten og synet av dette vakre, lille kunstverket. For den framstår som et kunstverk, når den er klar til å henges opp.
Vår appelsin pleide enten å henge i kjøkkenvinduet eller på lampa i gangen. Jeg likte den best i gangen, for da kunne jeg kjenne den deilige lukten av nellik, nesten som en internalisert duft av forventning når jeg åpnet ytterdøra. Da kunne jeg bli stående å snuse inn duften lenge!
Å pynte en appelsin forsvant som juleskikk, og andre former for adventskalendere overtok. Jeg tenker innimellom på nellikappelsinen i adventstiden. Den var både enkel, billig og usedvanlig vakker å se på. Kanskje jeg i år skal ha en slik bakvendt kalender, en nedtelling til jul som bare dufter herlig? Det går an å ta opp gamle skikker, ikke sant? Å liksom prøve dem ut en gang til. ]]>
Nellikappelsin
Er det en krydderduft som hører julen til, så er det den herlige duften av nellik.
I min barndom var det en hverdagslig sak å lage en adventsappelsin med én nellik for hver dag i advent. Det var nesten en motsatt adventskalender, der du ikke fikk noe, men tok vekk en nellikspiker hver dag. For hver dag ble det en nellikspiker mindre, og da visste jeg at jula var en dag nærmere.
Arbeidet foregikk slik: 24 nellikspikre ble funnet fram, sammen med en appelsin og den store stoppenåla vi ellers brukte til å sy kjøttrull med. Så satte jeg hull i appelsinen der hvor nellikspikrene skulle inn, og jeg måtte huske at det også måtte være plass til å binde et rødt julebånd om appelsinen slik at den kunne henges opp. Nellikspikrene ble lirket inn i hullene. Det var viktig at de ikke knakk, for da måtte jeg finne en ny nellik. Vi var lært opp til å være nøysom i den tiden. Det skulle ikke sløses med noe.
Nellikspikrene ble gjerne fordelt med 6 i hver seksjon rundt appelsinen, og så knyttet jeg silkebåndet godt om appelsinen. Det røde båndet lyste vakkert mot det oransje appelsinskallet. Så vakker den var! Jeg husker at jeg pleide holde appelsinen opp foran øynene mine og glede meg over både lukten og synet av dette vakre, lille kunstverket. For den framstår som et kunstverk, når den er klar til å henges opp.
Vår appelsin pleide enten å henge i kjøkkenvinduet eller på lampa i gangen. Jeg likte den best i gangen, for da kunne jeg kjenne den deilige lukten av nellik, nesten som en internalisert duft av forventning når jeg åpnet ytterdøra. Da kunne jeg bli stående å snuse inn duften lenge!
Å pynte en appelsin forsvant som juleskikk, og andre former for adventskalendere overtok. Jeg tenker innimellom på nellikappelsinen i adventstiden. Den var både enkel, billig og usedvanlig vakker å se på. Kanskje jeg i år skal ha en slik bakvendt kalender, en nedtelling til jul som bare dufter herlig? Det går an å ta opp gamle skikker, ikke sant? Å liksom prøve dem ut en gang til. ]]> 536333 no no Tue, 18 Nov 2014 14:59:58 +0100 2014-11-18T14:59:58+01:00 03:00 https://hearthis.at/qbwy6njm/02/ 535354 no no Sun, 08 Nov 2015 20:56:41 +0100 2015-11-08T20:56:41+01:00 02:45 https://hearthis.at/qbwy6njm/02adventsbarne-tv/
Adventsbarne-tv
På 1960-tallet, da fjernsynet var i sin barndom, fikk også adventskalenderen en slags ny funksjon her. Barneprogrammene som hadde en episode for hver dag i advent ble kalt adeventskalendere. Det var de andre nordiske landene som var først ute, men i 1970 kom Norge med. Det tok noen år før det ble en årviss foreteelse med adventsbarne-tv. Før den tid var det lite fellesfokus på advent for ungene.
I mange år var det «Jul i Skomakergata» som var nedtellingen til jul. Der satt skomaker Jens Petrus Andersen og reparerte sko, og hadde det travelt til jul. Han hadde den persillespisende Tøflus med seg, og viste «Jon Blund»-filmer med menneskerettighetene. Dette var vårt første møte med en gjennomarbeidet adventskalender i fjernsyn for barn. Vi må huske at den ble produsert på et tidspunkt da NRK hadde monopol på fjernsynssending i Norge. Og vi, vi elsket Skomakergata, både store og små. Da var vi benket foran apparatet og fulgte med, hele familien. Det var nesten slik at Norge stoppet opp hver dag klokka seks. Det var noe felles i det å se adventsbarne-tv. Ikke var det noen reprise heller, så der måtte man passe tiden for å få med seg dagens episode! Jens Petrus´ stadig nye arbeidsoppgaver, hans gode humør og hans plass i Skomakergata opptok en hel nasjon. Disse figurene, skapt av Bjørn Rønningen, ble et kjært møte hver gang serien ble kjørt i reprise.
Nå har det gått inflasjon i adventsserier i alle kanaler. Det er nett-tv og repriser i alle kanaler og vi kan følge med på serier som er både for store og små barn. Serier med tulleinnhold eller serier som har et budskap. Det har vært serier med nisser, både blå og røde, og unger som lever i moderne tid. Et par år var det en serie som var tilrettelagt for tegnspråk. Vi som har hatt unger i noen tiår, har sett dem alle.
Felles for disse seriene er at de har samlet tilskuere på et gitt tidspunkt hver eneste dag i hele advent. Ja, som en adventskalender med et tidsur på. Det blir spennende for oss som er vant til disse adventsseriene å se hvordan de utvikler seg i fremtidens mediebilde. ]]>
Adventsbarne-tv
På 1960-tallet, da fjernsynet var i sin barndom, fikk også adventskalenderen en slags ny funksjon her. Barneprogrammene som hadde en episode for hver dag i advent ble kalt adeventskalendere. Det var de andre nordiske landene som var først ute, men i 1970 kom Norge med. Det tok noen år før det ble en årviss foreteelse med adventsbarne-tv. Før den tid var det lite fellesfokus på advent for ungene.
I mange år var det «Jul i Skomakergata» som var nedtellingen til jul. Der satt skomaker Jens Petrus Andersen og reparerte sko, og hadde det travelt til jul. Han hadde den persillespisende Tøflus med seg, og viste «Jon Blund»-filmer med menneskerettighetene. Dette var vårt første møte med en gjennomarbeidet adventskalender i fjernsyn for barn. Vi må huske at den ble produsert på et tidspunkt da NRK hadde monopol på fjernsynssending i Norge. Og vi, vi elsket Skomakergata, både store og små. Da var vi benket foran apparatet og fulgte med, hele familien. Det var nesten slik at Norge stoppet opp hver dag klokka seks. Det var noe felles i det å se adventsbarne-tv. Ikke var det noen reprise heller, så der måtte man passe tiden for å få med seg dagens episode! Jens Petrus´ stadig nye arbeidsoppgaver, hans gode humør og hans plass i Skomakergata opptok en hel nasjon. Disse figurene, skapt av Bjørn Rønningen, ble et kjært møte hver gang serien ble kjørt i reprise.
Nå har det gått inflasjon i adventsserier i alle kanaler. Det er nett-tv og repriser i alle kanaler og vi kan følge med på serier som er både for store og små barn. Serier med tulleinnhold eller serier som har et budskap. Det har vært serier med nisser, både blå og røde, og unger som lever i moderne tid. Et par år var det en serie som var tilrettelagt for tegnspråk. Vi som har hatt unger i noen tiår, har sett dem alle.
Felles for disse seriene er at de har samlet tilskuere på et gitt tidspunkt hver eneste dag i hele advent. Ja, som en adventskalender med et tidsur på. Det blir spennende for oss som er vant til disse adventsseriene å se hvordan de utvikler seg i fremtidens mediebilde. ]]> 536332 no no Tue, 18 Nov 2014 15:00:12 +0100 2014-11-18T15:00:12+01:00 03:05 https://hearthis.at/qbwy6njm/03/ 535372 no no Sun, 08 Nov 2015 13:16:10 +0100 2015-11-08T13:16:10+01:00 03:36 https://hearthis.at/qbwy6njm/03sparkefre/
Sparkeføre
Det var lite som kunne overskygge gleden over å kunne ta frem sparken da jeg var barn. Den stod klemt inn i kjelleren blant sykler og ski og anna skrot som samla sæ i kjelleren. Endelig var føret blitt sånn at det gikk an å ta den ut. Helst burde det være litt glatt, slik at sparken fikk skikkelig fart, men det viktigste var at det var nok frost og snø. Det var en gledens dag, for i den tiden visste vi å glede oss over småting.
I min barndom var det få som hadde bil, og vi unger var foreldrenes føtter til å springe ærend; enten vi skulle handle noe avglemt på butikken, eller bringe bud til noen. Da var det å gå. Det tok sin tid all den gåingen, for små barneføtter. Når sparken var kommet ut, og det var godt sparkeføre, var det bare en fryd å utføre de ellers så kjedelige pliktene. Hui hei, for en fart den fikk! Noen ganger sprang jeg sparken i gang, for så å hvile på farten, med en fot på hver meie og vinden som friskt lekte mot de varme kinnene. Da var jeg konge på veien.
Aller best var det å leke sparketog ned bakker. På Haugnes hadde vi den lange skolebakken. Der var det bratt og nesten litt nifst å sette utfor i sparketoget. Med skrål og roping ble toget sprunget i fart, og vi som eide sparkene satt på setene, og holdt toget sammen ved å holde i sparken foran – og med bare en styrmann bakerst. Det hvinte om ørene og tårene spratt – vi ropte, lo og huiet. Var vi uheldige, havarerte vi under stor latter, og fikk snø i både nakken og på håndleddene. Var føret riktig godt skled vi helt ned til Oddvar-butikken, hvor toget oppløste seg, sparkene ble dratt løs fra hverandre og vi begynte på den lange veien opp bakken, for å ta enda en tur, og så enda en, helt til det var på tide å gå hjem og få kveldsmat. Det er ikke rart vi sov godt etterpå; etter all den moroa og den friske luften.
Når jeg tar frem sparken som voksen, er det som om fordums sparketurer sitter som et vagt minneavtrykk et sted i erindringen. Det er fint med slike minner. ]]>
Sparkeføre
Det var lite som kunne overskygge gleden over å kunne ta frem sparken da jeg var barn. Den stod klemt inn i kjelleren blant sykler og ski og anna skrot som samla sæ i kjelleren. Endelig var føret blitt sånn at det gikk an å ta den ut. Helst burde det være litt glatt, slik at sparken fikk skikkelig fart, men det viktigste var at det var nok frost og snø. Det var en gledens dag, for i den tiden visste vi å glede oss over småting.
I min barndom var det få som hadde bil, og vi unger var foreldrenes føtter til å springe ærend; enten vi skulle handle noe avglemt på butikken, eller bringe bud til noen. Da var det å gå. Det tok sin tid all den gåingen, for små barneføtter. Når sparken var kommet ut, og det var godt sparkeføre, var det bare en fryd å utføre de ellers så kjedelige pliktene. Hui hei, for en fart den fikk! Noen ganger sprang jeg sparken i gang, for så å hvile på farten, med en fot på hver meie og vinden som friskt lekte mot de varme kinnene. Da var jeg konge på veien.
Aller best var det å leke sparketog ned bakker. På Haugnes hadde vi den lange skolebakken. Der var det bratt og nesten litt nifst å sette utfor i sparketoget. Med skrål og roping ble toget sprunget i fart, og vi som eide sparkene satt på setene, og holdt toget sammen ved å holde i sparken foran – og med bare en styrmann bakerst. Det hvinte om ørene og tårene spratt – vi ropte, lo og huiet. Var vi uheldige, havarerte vi under stor latter, og fikk snø i både nakken og på håndleddene. Var føret riktig godt skled vi helt ned til Oddvar-butikken, hvor toget oppløste seg, sparkene ble dratt løs fra hverandre og vi begynte på den lange veien opp bakken, for å ta enda en tur, og så enda en, helt til det var på tide å gå hjem og få kveldsmat. Det er ikke rart vi sov godt etterpå; etter all den moroa og den friske luften.
Når jeg tar frem sparken som voksen, er det som om fordums sparketurer sitter som et vagt minneavtrykk et sted i erindringen. Det er fint med slike minner. ]]> 536330 no no Tue, 18 Nov 2014 15:08:23 +0100 2014-11-18T15:08:23+01:00 02:58 https://hearthis.at/qbwy6njm/04/ 535362 no no Sun, 08 Nov 2015 13:14:16 +0100 2015-11-08T13:14:16+01:00 02:50 https://hearthis.at/qbwy6njm/04stearinlys-i-adventstiden/
Stearinlys i adventstiden
Når mørket står som en vegg utenfor huset og kaster lange skygger inn i stua, er det fint å tenne stearinlys. De små vekene brenner med en nervøs liten flamme som danser i luftstrømmen fra hylende vind som uler mot vinduene og får husets konstruksjon til å knake giktisk i sammenføyningene. Flammene fra stearinlyset både varmer og lyser opp de mørke krokene. Det er noe annet enn det kalde elektriske lyset som er stabilt og kjølig.
Stearinlysbruken er stor hos meg i desember. Da er det som jeg trenger disse ekstra små fortrøstningene i form av lange, slanke lys i staker, eller små, butte telys. Jeg har skuffene fulle av dem, og gjerne benhvite, for de liker jeg best. Jeg tenner lys og ingen krok er lengre mørk. Jeg tenner lys og lar freden senke seg i huset.
Jada, det er lite lys under polarhimmelen i desember. Dagene er korte, og noen dager er det knappest slik at vi har sett dagslys. Dette er en kjensgjerning vi ikke kan gjøre noe med. I stedet for å forbanne mørket, kan vi tenne lys. Kanskje det også er laget slik at vi bør tone ned alle gjøremål og gå litt på sparebluss i den mørkeste ria? Kanskje vi bør ta konsekvensen av det lille vi har av dagslys og heller gjøre noe vi gleder oss over? Vi vet at lyset kommer tilbake, at det skal bli vår i andre enden av en lang vnter.
Kanskje vi derfor bør finne frem brettspill, invitere til spillekveld eller fortellerkveld, samles om en enkel suppe eller bare slappe av med en god bok? Kanskje dette er tiden til å kjøpe hodelykt og gå ut og se etter stjerner, nyte en kald, månelys natt eller jakte på nordlyset?
Inne gir det ro i allfall i min sjel med de dansende lysene i stakene. Kulden fra vinden som har en tendens til å klipe seg fast i ryggmargen slipper taket når jeg har satt meg ned i den myke glansen fra stearinlysene, og gjør noe jeg trives med som å strikke ferdig enda en julepresang.
]]>
Stearinlys i adventstiden
Når mørket står som en vegg utenfor huset og kaster lange skygger inn i stua, er det fint å tenne stearinlys. De små vekene brenner med en nervøs liten flamme som danser i luftstrømmen fra hylende vind som uler mot vinduene og får husets konstruksjon til å knake giktisk i sammenføyningene. Flammene fra stearinlyset både varmer og lyser opp de mørke krokene. Det er noe annet enn det kalde elektriske lyset som er stabilt og kjølig.
Stearinlysbruken er stor hos meg i desember. Da er det som jeg trenger disse ekstra små fortrøstningene i form av lange, slanke lys i staker, eller små, butte telys. Jeg har skuffene fulle av dem, og gjerne benhvite, for de liker jeg best. Jeg tenner lys og ingen krok er lengre mørk. Jeg tenner lys og lar freden senke seg i huset.
Jada, det er lite lys under polarhimmelen i desember. Dagene er korte, og noen dager er det knappest slik at vi har sett dagslys. Dette er en kjensgjerning vi ikke kan gjøre noe med. I stedet for å forbanne mørket, kan vi tenne lys. Kanskje det også er laget slik at vi bør tone ned alle gjøremål og gå litt på sparebluss i den mørkeste ria? Kanskje vi bør ta konsekvensen av det lille vi har av dagslys og heller gjøre noe vi gleder oss over? Vi vet at lyset kommer tilbake, at det skal bli vår i andre enden av en lang vnter.
Kanskje vi derfor bør finne frem brettspill, invitere til spillekveld eller fortellerkveld, samles om en enkel suppe eller bare slappe av med en god bok? Kanskje dette er tiden til å kjøpe hodelykt og gå ut og se etter stjerner, nyte en kald, månelys natt eller jakte på nordlyset?
Inne gir det ro i allfall i min sjel med de dansende lysene i stakene. Kulden fra vinden som har en tendens til å klipe seg fast i ryggmargen slipper taket når jeg har satt meg ned i den myke glansen fra stearinlysene, og gjør noe jeg trives med som å strikke ferdig enda en julepresang.
]]> 536327 no no Tue, 18 Nov 2014 15:08:43 +0100 2014-11-18T15:08:43+01:00 02:54 https://hearthis.at/qbwy6njm/05/ 535360 no no Sun, 08 Nov 2015 13:14:15 +0100 2015-11-08T13:14:15+01:00 02:37 https://hearthis.at/qbwy6njm/05familiebilde/
Familiebilde
En av de nyere tradisjonene er å lage julekort med familiebilde. Jula er en fin anledning til å forevige hele familien og samle dem inn i et felles fokus. Smertefull erfaring tilsier at det er lettere sagt enn gjort. Ettersom familien består av flere medlemmer, som alle er opptatt med sitt, kreves det nøye planlegging for å finne et tidspunkt da alle kan, og vil være med på fotograferingen. Dette pleier å dra ut i tid, slik at en til slutt bare må bestemnme at nå gjør vi det! Da har vi gjerne kommet langt ut i desember og kortene burde strengt tatt vært på tur ut i verden for lenge siden.
Når man har funnet sted, klær og fotograf, pleier det være en relativt kurant affære å ta selve bildet. Det er etterpå det pleier å bli diskusjoner. Nemlig om hvilket bilde som skal representere familien dette året. Og der pleier meningene å være like mangfoldig som det er mennesker med på bildet. Har man et husdyr som er med, pleier de ikke blande seg inn i akkurat den diskusjonen, men det er ikke alltid de er så samarbeidsvillige under fotograferingen.
Når bildene er kommet i hus, og fått konvolutt og er adressert, tar posten dem med ut i verden. Julekort med bilde på pleier å vekke begeistring hos mottakerne. Det er hyggelig å få en slik fotohilsen i posten.
Jeg som koser meg med juleposten første juledag, setter ekstra pris på de hjemmelagede julekortene, bilde eller ikke bilde på dem. De pleier få en plass i albumet mitt, og jeg kan bla tilbake å se hvordan unger vokser, hårfestet kryper oppover og livlinjen utvider seg hos mennesker jeg kjenner, venner og familie. Slik kan også disse familiebildene fortelle meg at tidens tann gnager uavlatelig på oss, og at det er fint lite vi kan gjøre med det. Jeg ser at de som var barn, vokser til og får barn selv – tider kommer og henruller. På noen kort er det huller – etter mennesker som er døde. De skaper et tomrom i bildet.
Jeg syntes det er en koselig skikk å ha bilder på julekort. Det er noe personlig og hyggelig ved det. Men jeg må innrømme at det slett ikke er hvert år jeg greier å få tatt et slikt bilde. Og kanskje det er like greit, så blir det en overraskelse om det er bilde eller ikke.
]]>
Familiebilde
En av de nyere tradisjonene er å lage julekort med familiebilde. Jula er en fin anledning til å forevige hele familien og samle dem inn i et felles fokus. Smertefull erfaring tilsier at det er lettere sagt enn gjort. Ettersom familien består av flere medlemmer, som alle er opptatt med sitt, kreves det nøye planlegging for å finne et tidspunkt da alle kan, og vil være med på fotograferingen. Dette pleier å dra ut i tid, slik at en til slutt bare må bestemnme at nå gjør vi det! Da har vi gjerne kommet langt ut i desember og kortene burde strengt tatt vært på tur ut i verden for lenge siden.
Når man har funnet sted, klær og fotograf, pleier det være en relativt kurant affære å ta selve bildet. Det er etterpå det pleier å bli diskusjoner. Nemlig om hvilket bilde som skal representere familien dette året. Og der pleier meningene å være like mangfoldig som det er mennesker med på bildet. Har man et husdyr som er med, pleier de ikke blande seg inn i akkurat den diskusjonen, men det er ikke alltid de er så samarbeidsvillige under fotograferingen.
Når bildene er kommet i hus, og fått konvolutt og er adressert, tar posten dem med ut i verden. Julekort med bilde på pleier å vekke begeistring hos mottakerne. Det er hyggelig å få en slik fotohilsen i posten.
Jeg som koser meg med juleposten første juledag, setter ekstra pris på de hjemmelagede julekortene, bilde eller ikke bilde på dem. De pleier få en plass i albumet mitt, og jeg kan bla tilbake å se hvordan unger vokser, hårfestet kryper oppover og livlinjen utvider seg hos mennesker jeg kjenner, venner og familie. Slik kan også disse familiebildene fortelle meg at tidens tann gnager uavlatelig på oss, og at det er fint lite vi kan gjøre med det. Jeg ser at de som var barn, vokser til og får barn selv – tider kommer og henruller. På noen kort er det huller – etter mennesker som er døde. De skaper et tomrom i bildet.
Jeg syntes det er en koselig skikk å ha bilder på julekort. Det er noe personlig og hyggelig ved det. Men jeg må innrømme at det slett ikke er hvert år jeg greier å få tatt et slikt bilde. Og kanskje det er like greit, så blir det en overraskelse om det er bilde eller ikke.
]]> 536328 no no Tue, 18 Nov 2014 15:08:39 +0100 2014-11-18T15:08:39+01:00 03:09 https://hearthis.at/qbwy6njm/06/ 535357 no no Sun, 08 Nov 2015 13:13:09 +0100 2015-11-08T13:13:09+01:00 02:45 https://hearthis.at/qbwy6njm/06fra-1814-til-i-dag/
Fra 1814 til i dag
Jeg har lyst til å lage et lite tidsbilde fra Andenes i dette jubelåret siden vi år feirer at det er 200 år siden vi fikk Grunnloven undertegnet. Jonas Falck hadde flyttet til Andenes i 1908. Der bodde han i et hus ved Busanden der han drev ”Lille Flamberget”. Han hadde jekt og handel, og han var lokal bank for de som trengte det i det lille fiskeværet ytterst i Nordland. Det var ikke mange familier som soknet til stedet, men felles for dem var at de var avhengig av fisket i tillegg til det den skrinne jorda kastet av seg. Det var noen harde uår etter at Jonas kom til øya, og han var med i bygdekomitéen som delte ut korn til ei utsulta befolkning. Det var mange i arbeid for Jonas Falch; 10-12 mann. De hadde nok med å overleve, folket på Andenes i denne tiden. Det var ingen derfra på Eidsvoll for å tenke store tanker. Strengt tatt var det ingen nordfra som rakk frem til forsamlingen av edsvorne menn.
1814 har i ettertid vist seg å utgjøre en forskjell. Langsomt har sliterne ute i distriktet også fått en stemme i styret av den relativt nye staten Norge. Som nasjon er vi ganske ung. Og sett med Jonas Falcks øyne, må det være fantastisk hva vi som nasjon har fått til i løpet av disse 200 årene. Det må nesten være som et under. Fattigdommen, slik de kjente den, er borte. Den reelle frykten for å miste far, bror og barn til havet er eliminert ved hjelp av gode navigasjonsverktøy, bedre kart og båter, bedre værvarsling og ei tryggere lei. Fyret på Andenes ble tent i 1859, og markerte med det en utrolig forbedring. Satsing på moloanlegg og havneutbygging fra Staten har hjulpet.
Kanskje vi ytterst i verden skal la sektorstrålene fra Andenes fyr være vår hyllest til Grunnloven og de visjonære tankene fra mennene på Eidsvoll som våget å drømme store drømmer. Og være takknemlig for at vi lever i et trygt og godt land der det legges vekt på sosial rettferdighet. Om ikke alt er perfekt her, så er det i alle fall et godt sted å leve, i lille Norge.
]]>
Fra 1814 til i dag
Jeg har lyst til å lage et lite tidsbilde fra Andenes i dette jubelåret siden vi år feirer at det er 200 år siden vi fikk Grunnloven undertegnet. Jonas Falck hadde flyttet til Andenes i 1908. Der bodde han i et hus ved Busanden der han drev ”Lille Flamberget”. Han hadde jekt og handel, og han var lokal bank for de som trengte det i det lille fiskeværet ytterst i Nordland. Det var ikke mange familier som soknet til stedet, men felles for dem var at de var avhengig av fisket i tillegg til det den skrinne jorda kastet av seg. Det var noen harde uår etter at Jonas kom til øya, og han var med i bygdekomitéen som delte ut korn til ei utsulta befolkning. Det var mange i arbeid for Jonas Falch; 10-12 mann. De hadde nok med å overleve, folket på Andenes i denne tiden. Det var ingen derfra på Eidsvoll for å tenke store tanker. Strengt tatt var det ingen nordfra som rakk frem til forsamlingen av edsvorne menn.
1814 har i ettertid vist seg å utgjøre en forskjell. Langsomt har sliterne ute i distriktet også fått en stemme i styret av den relativt nye staten Norge. Som nasjon er vi ganske ung. Og sett med Jonas Falcks øyne, må det være fantastisk hva vi som nasjon har fått til i løpet av disse 200 årene. Det må nesten være som et under. Fattigdommen, slik de kjente den, er borte. Den reelle frykten for å miste far, bror og barn til havet er eliminert ved hjelp av gode navigasjonsverktøy, bedre kart og båter, bedre værvarsling og ei tryggere lei. Fyret på Andenes ble tent i 1859, og markerte med det en utrolig forbedring. Satsing på moloanlegg og havneutbygging fra Staten har hjulpet.
Kanskje vi ytterst i verden skal la sektorstrålene fra Andenes fyr være vår hyllest til Grunnloven og de visjonære tankene fra mennene på Eidsvoll som våget å drømme store drømmer. Og være takknemlig for at vi lever i et trygt og godt land der det legges vekt på sosial rettferdighet. Om ikke alt er perfekt her, så er det i alle fall et godt sted å leve, i lille Norge.
]]> 536329 no no Tue, 18 Nov 2014 15:08:39 +0100 2014-11-18T15:08:39+01:00 02:57 https://hearthis.at/qbwy6njm/07/ 535378 no no Sun, 08 Nov 2015 13:17:07 +0100 2015-11-08T13:17:07+01:00 02:30 https://hearthis.at/qbwy6njm/07tfla/
Tøfla
Er du av de som lett fryser på beina? Som aldri føler at føtterne blir varme nok om vinteren? Ja, da vet du hvilken glede det er i et par tøfler. Jeg er en slik frysepinne, så mine tøfler står og venter på meg hver dag når jeg kommer hjem, rett innenfor døra. De er trofaste.
Einar, som besøkte oss før jul, mente at de tøflene der, de var modne for utskifting. Det er jeg dypt uenig med han i. Tøflene mine er i grå ullfilt med skinnsåle. Sånn helt alminnelige gråtøfler fra Husfliden. Den ene hælen er borte og det er et stort hull på høyrefoten bak. Den venstre er i ferd med å lide samme skjebne. De er utgåtte, vindskeive og ikke noe særlig å se til. Jeg tenker at det var nok det Einar hadde lagt merke til. Han hadde kanskje også sett at de slarket når jeg gikk i dem.
Jeg fortalte han at jeg i ungdommen, da jeg gikk på gymnaset, delte leilighet med Marit, som eide et par akkurat makene tøfler. Hennes hang kun sammen av kjærlighet. Det var hull overalt, og hun elsket tøflene sine. Jeg var nok litt misunnelig på de varme tøflene med plass til ullester og alt, så da jeg på 1990-tallet skulle investere i tøfler, ble det et slikt par.
Det var kjærlighet ved første prøvetur! Og nå, etter adskillige dager, for ikke å snakke om år, er disse utgåtte tøflene veldig kjær for meg. Som med alt annet man har, og elsker, legger jeg ikke merke til at de er hullete og slitt. Jeg bare elsker å ha dem på beina!
Jeg har ikke lyst å bytte dem ut med et par moderne og nye tøfler, selv om de er akkurat maken til de jeg har. Det er disse tøflene jeg elsker. Stygge og utslitte, javel. Det er likevel akkurat disse jeg vil fortsette å bruke. Det er litt godt det også, å ha noe som er slitt men likevel veldig kjært. Eller, hva tror du? Syntes du de burde byttes ut?
]]>
Tøfla
Er du av de som lett fryser på beina? Som aldri føler at føtterne blir varme nok om vinteren? Ja, da vet du hvilken glede det er i et par tøfler. Jeg er en slik frysepinne, så mine tøfler står og venter på meg hver dag når jeg kommer hjem, rett innenfor døra. De er trofaste.
Einar, som besøkte oss før jul, mente at de tøflene der, de var modne for utskifting. Det er jeg dypt uenig med han i. Tøflene mine er i grå ullfilt med skinnsåle. Sånn helt alminnelige gråtøfler fra Husfliden. Den ene hælen er borte og det er et stort hull på høyrefoten bak. Den venstre er i ferd med å lide samme skjebne. De er utgåtte, vindskeive og ikke noe særlig å se til. Jeg tenker at det var nok det Einar hadde lagt merke til. Han hadde kanskje også sett at de slarket når jeg gikk i dem.
Jeg fortalte han at jeg i ungdommen, da jeg gikk på gymnaset, delte leilighet med Marit, som eide et par akkurat makene tøfler. Hennes hang kun sammen av kjærlighet. Det var hull overalt, og hun elsket tøflene sine. Jeg var nok litt misunnelig på de varme tøflene med plass til ullester og alt, så da jeg på 1990-tallet skulle investere i tøfler, ble det et slikt par.
Det var kjærlighet ved første prøvetur! Og nå, etter adskillige dager, for ikke å snakke om år, er disse utgåtte tøflene veldig kjær for meg. Som med alt annet man har, og elsker, legger jeg ikke merke til at de er hullete og slitt. Jeg bare elsker å ha dem på beina!
Jeg har ikke lyst å bytte dem ut med et par moderne og nye tøfler, selv om de er akkurat maken til de jeg har. Det er disse tøflene jeg elsker. Stygge og utslitte, javel. Det er likevel akkurat disse jeg vil fortsette å bruke. Det er litt godt det også, å ha noe som er slitt men likevel veldig kjært. Eller, hva tror du? Syntes du de burde byttes ut?
]]> 536331 no no Tue, 18 Nov 2014 15:08:08 +0100 2014-11-18T15:08:08+01:00 02:41 https://hearthis.at/qbwy6njm/08/ 535381 no no Sun, 08 Nov 2015 13:18:31 +0100 2015-11-08T13:18:31+01:00 02:40 https://hearthis.at/qbwy6njm/08hrfin-jul/
Hårfin jul
Det er travelt for frisørene i desember. Alle vil ha en hårfin jul, og da trenger de aller fleste en hårklipp. En av de vanligste svarene en frisør får på spørsmålet om hvordan kunden vil ha håret, er at kunden ønsker å bli klippet slik at de blir vakker. En frisør jeg kjenner svarte kontant til venninna si; Du, jeg er frisør, ikke kosmetisk kirurg! Og det er klart frisøren har rett; noe mirakel kan de ikke utrette men hår kan de behandle!
Håret er viktig for oss, for akkurat der er vi forfengelige. I et langt liv som kunde, kan jeg huske både rulling, permanent og striping. Hårmotene har virkelig forandret seg, og det ser vi best på gamle bilder. Vi som ikke har krøller har kjøpt oss det, de som har, har slettet dem ut, og så har vi byttet hårfarge, hatt i skum, gele og andre stylingsprodukter for å føle oss vel.
Ett år barberte jeg meg på hodet; 2 mm, takk sa jeg. Det var en underlig opplevelse, for det tar et halvår før det som vokser ut og ser ut som en hårmanke igjen. Da gikk det opp for meg at håret bevarer hodet varmt! Aldri har jeg vært så kald som da. Og at hår har noe å si for om andre kjenner meg igjen, det er jeg nå ikke i tvil om. Jeg var nesten litt inkognito uten hår. Jeg fikk spørsmål om jeg var syk, for det var nå alle sikker på, at ingen med vettet i behold skalperer seg slik! Bortsett fra meg da. En ting er sikkert, det var uhyre lettvint! Det var ikke noe tapt tid til hårstell det halvåret.
Frisørens beste verktøy er saksa. Min frisør fortalte at hun er helt avhengig av å klippe med sin egen saks, fordi den er tilpasset hennes måte å klippe på. Dyr var den også. Ikke noen Fiskar-saks til 100 kroner nei, men en sylskarp sak til mange tusen.
Om du ikke har sikret deg klippetime til jul, er det kanskje på tide å gjøre det, sånn at du også kan få en hårfin jul! Kanskje litt nytt skum og stasj te å ha i også.
]]>
Hårfin jul
Det er travelt for frisørene i desember. Alle vil ha en hårfin jul, og da trenger de aller fleste en hårklipp. En av de vanligste svarene en frisør får på spørsmålet om hvordan kunden vil ha håret, er at kunden ønsker å bli klippet slik at de blir vakker. En frisør jeg kjenner svarte kontant til venninna si; Du, jeg er frisør, ikke kosmetisk kirurg! Og det er klart frisøren har rett; noe mirakel kan de ikke utrette men hår kan de behandle!
Håret er viktig for oss, for akkurat der er vi forfengelige. I et langt liv som kunde, kan jeg huske både rulling, permanent og striping. Hårmotene har virkelig forandret seg, og det ser vi best på gamle bilder. Vi som ikke har krøller har kjøpt oss det, de som har, har slettet dem ut, og så har vi byttet hårfarge, hatt i skum, gele og andre stylingsprodukter for å føle oss vel.
Ett år barberte jeg meg på hodet; 2 mm, takk sa jeg. Det var en underlig opplevelse, for det tar et halvår før det som vokser ut og ser ut som en hårmanke igjen. Da gikk det opp for meg at håret bevarer hodet varmt! Aldri har jeg vært så kald som da. Og at hår har noe å si for om andre kjenner meg igjen, det er jeg nå ikke i tvil om. Jeg var nesten litt inkognito uten hår. Jeg fikk spørsmål om jeg var syk, for det var nå alle sikker på, at ingen med vettet i behold skalperer seg slik! Bortsett fra meg da. En ting er sikkert, det var uhyre lettvint! Det var ikke noe tapt tid til hårstell det halvåret.
Frisørens beste verktøy er saksa. Min frisør fortalte at hun er helt avhengig av å klippe med sin egen saks, fordi den er tilpasset hennes måte å klippe på. Dyr var den også. Ikke noen Fiskar-saks til 100 kroner nei, men en sylskarp sak til mange tusen.
Om du ikke har sikret deg klippetime til jul, er det kanskje på tide å gjøre det, sånn at du også kan få en hårfin jul! Kanskje litt nytt skum og stasj te å ha i også.
]]> 536322 no no Tue, 18 Nov 2014 15:16:17 +0100 2014-11-18T15:16:17+01:00 02:38 https://hearthis.at/qbwy6njm/09/ 535388 no no Sun, 08 Nov 2015 13:20:10 +0100 2015-11-08T13:20:10+01:00 03:23 https://hearthis.at/qbwy6njm/09julegardinene/
Julegardinene
Å ha egne gardiner bare til jul, er en relativt ny luksus som har bredt om seg ettersom folk har fått bedre råd. Det har alltid vært vask av vinduer i forbindelse med julerengjøring, men det å ha egne julegardiner, det er nokså råflott. Mange har det i dag. De fleste bare på kjøkkenet, men det er blitt nokså vanlig å også ha julegardiner til stua.
Mange henger opp julegardinene når advent starter, eller når de har tid å vaske vinduene. Og jeg må innrømme at julegardiner på kjøkkenet får jula til å rykke ett skritt nærmere. Hjemme hadde vi lerretsgardiner som trengte en god omgang med strykejernet for at de skulle henge fint. Motivet på gardinene var gammeldagse nisser som spiste grøt. Jeg likte dem veldig godt. Det var som om det ble julekoselig med en gang i kjøkkenet. Husk nå på at i den tiden var det fint lite som het adventskos.
Da var det som en forvandling lille julaften når alt var vasket og pyntet og huset datt på plass, heilt forvandlet og julestaset. Den slags forvandling har vi ikke i dag. Nå har vi det pent og ryddig i hele adventen. Kanskje det er derfor det julepyntede huset ikke lenger gjør sånn inntrykk? Det representerer ikke noen stor endring fra det hverdagslige.
Evnen til å glede seg over tradisjonene i forbindelse med jula, tror jeg er evnen til å se gleden i de bittesmå tingene. Gleden over et nyvasket vindu, over nystrøkne gardiner. Slik sett kan kanskje det at vi skifter til julegardiner være et signal om at vi legger merke til og bryr oss om de små endringene. De som kaller på gleden, og fryder øyet.
Tradisjoner kan være så mye forskjellig, og de kan forandre seg. Det er ikke alt vi tar med oss fra forrige generasjon. Det vi bør huske på, er at vi er tradisjonsbærere for ungene våre. Deres opplevelse av advent sammen med oss danner grunnlag for deres formening om feiringen. I den sammenhengen kan de koselige julegardinene stå for innledningen til en hyggelig tid i heimen. ]]>
Julegardinene
Å ha egne gardiner bare til jul, er en relativt ny luksus som har bredt om seg ettersom folk har fått bedre råd. Det har alltid vært vask av vinduer i forbindelse med julerengjøring, men det å ha egne julegardiner, det er nokså råflott. Mange har det i dag. De fleste bare på kjøkkenet, men det er blitt nokså vanlig å også ha julegardiner til stua.
Mange henger opp julegardinene når advent starter, eller når de har tid å vaske vinduene. Og jeg må innrømme at julegardiner på kjøkkenet får jula til å rykke ett skritt nærmere. Hjemme hadde vi lerretsgardiner som trengte en god omgang med strykejernet for at de skulle henge fint. Motivet på gardinene var gammeldagse nisser som spiste grøt. Jeg likte dem veldig godt. Det var som om det ble julekoselig med en gang i kjøkkenet. Husk nå på at i den tiden var det fint lite som het adventskos.
Da var det som en forvandling lille julaften når alt var vasket og pyntet og huset datt på plass, heilt forvandlet og julestaset. Den slags forvandling har vi ikke i dag. Nå har vi det pent og ryddig i hele adventen. Kanskje det er derfor det julepyntede huset ikke lenger gjør sånn inntrykk? Det representerer ikke noen stor endring fra det hverdagslige.
Evnen til å glede seg over tradisjonene i forbindelse med jula, tror jeg er evnen til å se gleden i de bittesmå tingene. Gleden over et nyvasket vindu, over nystrøkne gardiner. Slik sett kan kanskje det at vi skifter til julegardiner være et signal om at vi legger merke til og bryr oss om de små endringene. De som kaller på gleden, og fryder øyet.
Tradisjoner kan være så mye forskjellig, og de kan forandre seg. Det er ikke alt vi tar med oss fra forrige generasjon. Det vi bør huske på, er at vi er tradisjonsbærere for ungene våre. Deres opplevelse av advent sammen med oss danner grunnlag for deres formening om feiringen. I den sammenhengen kan de koselige julegardinene stå for innledningen til en hyggelig tid i heimen. ]]> 536324 no no Tue, 18 Nov 2014 15:16:04 +0100 2014-11-18T15:16:04+01:00 02:38 https://hearthis.at/qbwy6njm/10/ 535392 no no Tue, 01 Dec 2015 09:26:21 +0100 2015-12-01T09:26:21+01:00 02:53 https://hearthis.at/qbwy6njm/10julebrd/
Julebrød
Det ser nokså unnselig ut, julebrødet. Som om det ikke er noe med det i det hele tatt. Godt brunet og glinsende skorpe har det, penslet med egg som det er før det settes til steking. Inni kan det være fylt av både sukat og rosiner, men om du ikke liker de smakene, kan du bake et nøytralt brød, helt uten godsaker. - Hemmeligheten ligger i å få deigen akkurat passe, forteller Anne-Rita. Hun har nemlig de julebrødene som smaker akkurat som julebrødene gjorde i min barndoms jul. Derfor har hun hatt kurs med meg, for å lære bort kunsten.
- Det er bare en vanlig hvetedeig, forteller hun mens kjøkkenmaskinen elter sammen smeltet smør, varmet melk, gjær, litt sukker og mel til passe deig. - Ja, legger hun til, - den er litt feit deigen, og når den slipper kanten av bollen, da er den akkurat passe. Når hun peker på deigen i bollen, så kan jeg se hva hun mener. Den er nokså myk, men den slipper bakebollen. Nå får den slippe ned på benken, får et kjøkkenklede over seg og står til heving, ja, sånn til den er dobbelt så stor.
Da ser Anne-Ritas erfarne blikk at det er på tide å legge bakepapir på bakeplatene, elte brødene til runde former – og sette dem til heving atter en gang. Hun forteller at nå må hvert brød ha god plass, for nå skal det virkelig heve seg. Og hun har helt rett i det, her er det gjær med god gagn i.
Ovnen varmes opp og etter en god halvtime er julebrødene klare til å settes inn. Temperaturen er over 200 grader og med et godhjertet påpenslet lag med egg får de plass i ovnen til de er godt stekte.
Gyldne og duftende legges de på rist for å avkjøles. Så kan de nytes med godt smør, brunost eller annet pålegg du har bare i jula. Med magen full av prøvesmaking, og baksetet fylt med deilig bakst kjører jeg hjem, og gleder meg til å kunne servere slike deilige julebrød denne jula.
Prøv bare du også, det er ikke så vanskelig! De er bakt med kjærlige hender som kjenner gjærbakstens knep. Lykke til! Og du, du kjenner smaken av julebrød på tunga, ikke sant?
]]>
Julebrød
Det ser nokså unnselig ut, julebrødet. Som om det ikke er noe med det i det hele tatt. Godt brunet og glinsende skorpe har det, penslet med egg som det er før det settes til steking. Inni kan det være fylt av både sukat og rosiner, men om du ikke liker de smakene, kan du bake et nøytralt brød, helt uten godsaker. - Hemmeligheten ligger i å få deigen akkurat passe, forteller Anne-Rita. Hun har nemlig de julebrødene som smaker akkurat som julebrødene gjorde i min barndoms jul. Derfor har hun hatt kurs med meg, for å lære bort kunsten.
- Det er bare en vanlig hvetedeig, forteller hun mens kjøkkenmaskinen elter sammen smeltet smør, varmet melk, gjær, litt sukker og mel til passe deig. - Ja, legger hun til, - den er litt feit deigen, og når den slipper kanten av bollen, da er den akkurat passe. Når hun peker på deigen i bollen, så kan jeg se hva hun mener. Den er nokså myk, men den slipper bakebollen. Nå får den slippe ned på benken, får et kjøkkenklede over seg og står til heving, ja, sånn til den er dobbelt så stor.
Da ser Anne-Ritas erfarne blikk at det er på tide å legge bakepapir på bakeplatene, elte brødene til runde former – og sette dem til heving atter en gang. Hun forteller at nå må hvert brød ha god plass, for nå skal det virkelig heve seg. Og hun har helt rett i det, her er det gjær med god gagn i.
Ovnen varmes opp og etter en god halvtime er julebrødene klare til å settes inn. Temperaturen er over 200 grader og med et godhjertet påpenslet lag med egg får de plass i ovnen til de er godt stekte.
Gyldne og duftende legges de på rist for å avkjøles. Så kan de nytes med godt smør, brunost eller annet pålegg du har bare i jula. Med magen full av prøvesmaking, og baksetet fylt med deilig bakst kjører jeg hjem, og gleder meg til å kunne servere slike deilige julebrød denne jula.
Prøv bare du også, det er ikke så vanskelig! De er bakt med kjærlige hender som kjenner gjærbakstens knep. Lykke til! Og du, du kjenner smaken av julebrød på tunga, ikke sant?
]]> 536326 no no Tue, 18 Nov 2014 15:15:39 +0100 2014-11-18T15:15:39+01:00 02:36 https://hearthis.at/qbwy6njm/11/ 535397 no no Sun, 08 Nov 2015 13:22:13 +0100 2015-11-08T13:22:13+01:00 03:10 https://hearthis.at/qbwy6njm/11juledekorasjon/
Juledekorasjon
I den lange kalde vinteren, der alle planter utomhus ligger under et dekke av snø og is, og i frossen jord, er det ekstra kjærkomment med en levende blomsterdekorasjon. En vakker blomsterbukett bringer bud om sommer inn i stua. Og er det noe vi trenger i den mest forfrosne tiden, så er det håp om en ny sommer. Det håpet finnes definitivt i en blomsterdekorasjon.
I advent og juletiden er det andre slags sammenplantinger som dekorerer bordene våre. Det er ikke uvanlig å få en vakkert pyntet kurv med sammenblandete blomster. Gjerne dekorert med litt reinmose, kongler, en nisse eller et rådyr, eller kanskje en engel? Og så er det hele avsluttet med en vakker sløyfe, og et hyggelig kort med en hilsen på.
I blomsterbutikkene er det flinke folk som jobber. De har øye for skjønnheten i plantene, og kunnskap om hva som passer sammen. De har fagkunnskap og er flinke til å finne ut hva jeg ønsker å gi bort. Da kan de med nennsomme hender kreere en vakker oppsats som vekker beundring. Og jeg vil jo gjerne at det jeg gir bort skal bli verdsatt. At mottakeren ser meg bak blomsterdekorasjonen.
I tillegg har gode kommunikasjonsmidler gjort det mulig med innslag av eksotiske planter i assortementet. Blomstene både lukter godt og er en fryd for øyet med sine frodige, grønne blader og sine vakre blomstrende hoder. Hvilke blomster vi foretrekker, ja, se det er en høyst personlig sak. Noen elsker julestjerner, andre sverger til svibler. Når vi sender blomsterhilsner kan vi nå nesten bestemme hvordan de skal se ut, selv om de skal leveres ut på andre siden av kloden. Det er sannelig en merkelig tanke, ikke sant?
Å gi blomster er en gammel, og veldig hyggelig skikk, syntes jeg. Det å få en blomst levert på døra påkaller smilet, og gleden. Og hos meg, en forundring over at jeg er husket med noe så vakkert! ]]>
Juledekorasjon
I den lange kalde vinteren, der alle planter utomhus ligger under et dekke av snø og is, og i frossen jord, er det ekstra kjærkomment med en levende blomsterdekorasjon. En vakker blomsterbukett bringer bud om sommer inn i stua. Og er det noe vi trenger i den mest forfrosne tiden, så er det håp om en ny sommer. Det håpet finnes definitivt i en blomsterdekorasjon.
I advent og juletiden er det andre slags sammenplantinger som dekorerer bordene våre. Det er ikke uvanlig å få en vakkert pyntet kurv med sammenblandete blomster. Gjerne dekorert med litt reinmose, kongler, en nisse eller et rådyr, eller kanskje en engel? Og så er det hele avsluttet med en vakker sløyfe, og et hyggelig kort med en hilsen på.
I blomsterbutikkene er det flinke folk som jobber. De har øye for skjønnheten i plantene, og kunnskap om hva som passer sammen. De har fagkunnskap og er flinke til å finne ut hva jeg ønsker å gi bort. Da kan de med nennsomme hender kreere en vakker oppsats som vekker beundring. Og jeg vil jo gjerne at det jeg gir bort skal bli verdsatt. At mottakeren ser meg bak blomsterdekorasjonen.
I tillegg har gode kommunikasjonsmidler gjort det mulig med innslag av eksotiske planter i assortementet. Blomstene både lukter godt og er en fryd for øyet med sine frodige, grønne blader og sine vakre blomstrende hoder. Hvilke blomster vi foretrekker, ja, se det er en høyst personlig sak. Noen elsker julestjerner, andre sverger til svibler. Når vi sender blomsterhilsner kan vi nå nesten bestemme hvordan de skal se ut, selv om de skal leveres ut på andre siden av kloden. Det er sannelig en merkelig tanke, ikke sant?
Å gi blomster er en gammel, og veldig hyggelig skikk, syntes jeg. Det å få en blomst levert på døra påkaller smilet, og gleden. Og hos meg, en forundring over at jeg er husket med noe så vakkert! ]]> 536325 no no Tue, 18 Nov 2014 15:16:03 +0100 2014-11-18T15:16:03+01:00 02:32 https://hearthis.at/qbwy6njm/12/ 535399 no no Sun, 08 Nov 2015 13:22:15 +0100 2015-11-08T13:22:15+01:00 02:31 https://hearthis.at/qbwy6njm/12stengt-grunnet-ombygging/
Stengt grunnet ombygging
De som har tenåringa i huset, de veit hva jeg snakker om; De søte, snille ungene er som forvandlet til trumpete og sure tenåringer som klager på absolutt alt. Noen ganger kjennes det ut som de er forhekstet av den onde fe, men så vet jeg at de egentlig bare er et offer for livets forvandling. De er i puberteten, og stappe full av hormoner. Det er disse hormonene som skaper ubalanse og gjør dem ekstra uspselige når jeg selv er stresset før jul.
Det er som om de er stengt for fornuft, grunnet ombygging. Og det er i sannhet slitsomt, ikke bare for dem, men for alle i omgivelsene. Aktiviteter de før har vært med på – med tydelig glede, utføres nå med sirupsseig motvilje der et altfor tydelig kroppspråk forteller om hvor teit det er både med foreldre og jula. De er så inne i sin egen ombygging at de ikke ser utover egen nesetipp. Noen ganger tror jeg de heiser seg opp for å se ut gjennom øyenhulene sine. Og det de ser, ser de med et negativt og kritisk blikk, og de unndrar seg ikke å blåse seg opp og prate høyt og masse om alt som etter deres mening er galt.
Mat de før har likt, er uspiselig. Aktiviteter familien gjør sammen er barnslig og de vegrer seg for å være med. Alt dette får meg som forelder til å føle meg mislykket. Det er ingenting som er hyggelig lenger, og det egoistiske hormonkjøret gjør dem sårbare. Ett skjevt sagt ord kan medføre dager med taus anklage.
Jeg er glad for at erfaringen har lært meg at ombyggingen er midlertidig. Om noen år er tenåringen ute av hormonhelvete og tilbake til det kjekke barnet det var før ombyggingen startet. Det er bare mens det pågår at det er så slitsomt! Det er som om både kjøkkenet og badet bygges om samtidig - og vi som har holdt på med sånn renovering vet hvordan det tapper krefter. Jeg gleder meg til mine tenåringer er ferdig ombygget, jeg! Da skal jeg puste ut og si velkommen til voksenverden! ]]>
Stengt grunnet ombygging
De som har tenåringa i huset, de veit hva jeg snakker om; De søte, snille ungene er som forvandlet til trumpete og sure tenåringer som klager på absolutt alt. Noen ganger kjennes det ut som de er forhekstet av den onde fe, men så vet jeg at de egentlig bare er et offer for livets forvandling. De er i puberteten, og stappe full av hormoner. Det er disse hormonene som skaper ubalanse og gjør dem ekstra uspselige når jeg selv er stresset før jul.
Det er som om de er stengt for fornuft, grunnet ombygging. Og det er i sannhet slitsomt, ikke bare for dem, men for alle i omgivelsene. Aktiviteter de før har vært med på – med tydelig glede, utføres nå med sirupsseig motvilje der et altfor tydelig kroppspråk forteller om hvor teit det er både med foreldre og jula. De er så inne i sin egen ombygging at de ikke ser utover egen nesetipp. Noen ganger tror jeg de heiser seg opp for å se ut gjennom øyenhulene sine. Og det de ser, ser de med et negativt og kritisk blikk, og de unndrar seg ikke å blåse seg opp og prate høyt og masse om alt som etter deres mening er galt.
Mat de før har likt, er uspiselig. Aktiviteter familien gjør sammen er barnslig og de vegrer seg for å være med. Alt dette får meg som forelder til å føle meg mislykket. Det er ingenting som er hyggelig lenger, og det egoistiske hormonkjøret gjør dem sårbare. Ett skjevt sagt ord kan medføre dager med taus anklage.
Jeg er glad for at erfaringen har lært meg at ombyggingen er midlertidig. Om noen år er tenåringen ute av hormonhelvete og tilbake til det kjekke barnet det var før ombyggingen startet. Det er bare mens det pågår at det er så slitsomt! Det er som om både kjøkkenet og badet bygges om samtidig - og vi som har holdt på med sånn renovering vet hvordan det tapper krefter. Jeg gleder meg til mine tenåringer er ferdig ombygget, jeg! Da skal jeg puste ut og si velkommen til voksenverden! ]]> 536323 no no Tue, 18 Nov 2014 15:16:05 +0100 2014-11-18T15:16:05+01:00 02:40 https://hearthis.at/qbwy6njm/13/ 535402 no no Sun, 08 Nov 2015 13:21:13 +0100 2015-11-08T13:21:13+01:00 02:38 https://hearthis.at/qbwy6njm/13vennegava/
Vennegava
Ho Marit sa et pauli ord her rett før jul, og det la jeg meg selvsagt straks på minne for å tenke over det. Hun sa, «Nå for tiden har folk alt. Jeg skulle ønske vi bare kunne gi hverandre presanger som enten er hjemmelaget eller resirkulert.»
Med det siste mente hun at noen andre hadde eid det før, og ikke lenger hadde bruk for tingen. Nå skal det sies at Marit trives veldig godt i bruktbutikken. Der finner hun stadig små skatter som hun viser frem med stor glede.
På 1970-tallet hadde Fremtiden i våre hender et slagord som het «Gjenbruk er omtanke». Jeg tenker at Marits tanker om gavehysteriet i dag passer inn der. Vi har altfor mange ting, og gjerne så mange at veggene nesten buler ut. Vi trenger ikke flere ting, fordi ting i seg selv ikke gjør oss lykkeligere. Omtanke, tid og oppmerksomhet, derimot, det gjør oss til ansette mennesker, og det tror jeg heller vi blir lykkelig av. At noen gir meg et gavekort på en nordlys-safari, eller en fisketur når isen går, det er noe å se fram til. Noe vi gjør sammen. Det er en gave jeg både kan glede meg til og glede meg over.
At noen strikker nye lester til meg, det er også en gledesfull presang. Da kjennes det ut som giveren har strikket inn mye omtanke og kjærlighet i plagget. Jeg har liksom vært i hennes bevissthet mens plaggene ble til. Kanskje har hun frydet seg med tanken på hvor glad jeg skulle bli?
Jeg støtter Marits tanke, jeg. Gaver, hjemmelaget og med omsorg i, eller noe nostalgisk fra brukthandelen gjør meg til en glad mottaker. Det er slett ikke den pengemessige verdien som gleder hjertet, det er en helt annen størrelse, nemlig kjærligheten fra giveren. ]]>
Vennegava
Ho Marit sa et pauli ord her rett før jul, og det la jeg meg selvsagt straks på minne for å tenke over det. Hun sa, «Nå for tiden har folk alt. Jeg skulle ønske vi bare kunne gi hverandre presanger som enten er hjemmelaget eller resirkulert.»
Med det siste mente hun at noen andre hadde eid det før, og ikke lenger hadde bruk for tingen. Nå skal det sies at Marit trives veldig godt i bruktbutikken. Der finner hun stadig små skatter som hun viser frem med stor glede.
På 1970-tallet hadde Fremtiden i våre hender et slagord som het «Gjenbruk er omtanke». Jeg tenker at Marits tanker om gavehysteriet i dag passer inn der. Vi har altfor mange ting, og gjerne så mange at veggene nesten buler ut. Vi trenger ikke flere ting, fordi ting i seg selv ikke gjør oss lykkeligere. Omtanke, tid og oppmerksomhet, derimot, det gjør oss til ansette mennesker, og det tror jeg heller vi blir lykkelig av. At noen gir meg et gavekort på en nordlys-safari, eller en fisketur når isen går, det er noe å se fram til. Noe vi gjør sammen. Det er en gave jeg både kan glede meg til og glede meg over.
At noen strikker nye lester til meg, det er også en gledesfull presang. Da kjennes det ut som giveren har strikket inn mye omtanke og kjærlighet i plagget. Jeg har liksom vært i hennes bevissthet mens plaggene ble til. Kanskje har hun frydet seg med tanken på hvor glad jeg skulle bli?
Jeg støtter Marits tanke, jeg. Gaver, hjemmelaget og med omsorg i, eller noe nostalgisk fra brukthandelen gjør meg til en glad mottaker. Det er slett ikke den pengemessige verdien som gleder hjertet, det er en helt annen størrelse, nemlig kjærligheten fra giveren. ]]> 536321 no no Tue, 18 Nov 2014 15:22:39 +0100 2014-11-18T15:22:39+01:00 02:17 https://hearthis.at/qbwy6njm/14/ 535404 no no Sun, 08 Nov 2015 13:22:23 +0100 2015-11-08T13:22:23+01:00 02:32 https://hearthis.at/qbwy6njm/14smultringer/
Smultringer
- En smultring er et hull med mat omkring, sang vi da jeg var barn. Smultbakkelse som smultringer, fattigmann og berlinerboller er i ferd med å forsvinne som en følge av det vi nå vet om usunt fett. Før var det utenkelig med en jul uten smultringer.
Deigen skulle lages dagen før, og så skulle den kvile. Mamma pleide lage smultringer en helgemorgen, for da fikk hun utnyttet det dagslyset som var. Flere halvkilos-pakker med smult var kjøpt inn, og hun fant fram den store jerngryta og varmet opp smulten. Hun hadde alltid lokket til gryta liggende på ovnen, livredd for å få brann av den glovarme smulten. På benken rullet hun deigen i tynne pølser, som hun med nennsom hånd kuttet til passende lengder som hun formet til rundinger. Jeg pleide å få være med å rulle ut. Det var om å gjøre å ikke ha for mye mel på bordet, slik at smultringene ble for harde. Det var også viktig at de ble skøytet godt sammen, sånn at de ikke åpnet seg i den varme smulten. Det var mye å huske for et lite pikehode.
Mamma stod selv ved smultgryta. Først stekte hun en prøvekake for å sjekke temperaturen på smulten. Når hun fant det passende hadde hun mange smultringemner oppi med hullsleiven. Hun snudde dem når de var blitt brune og fine på undersiden. Det var konsentrert arbeid å steke smultringer. Når de var jevnt brune på begge sider, fisket hun dem opp av smulten, og la den på rist slik at de kunne dryppe av seg. Da var det blitt så varmt på kjøkkenet at hun åpnet vinduet.
Pappa var spesielt glad i smultringer, så mamma pleide steike mange av dem. Ferske smakte de utrolig godt, slik all nystekt kakemat gjør, med et glass melk til. Når smultringene var kalde, ble de lagt i en boks og plassert i skapet i yttergangen. At det pleide være mus i det skapet, trenger jeg vel ikke si? Julekakene har til alle tider smakt best før jul! Og bare for å si det, hos oss fantes det ikke inn og ut kaker – det som ble båret inn, ble fortært!
]]>
Smultringer
- En smultring er et hull med mat omkring, sang vi da jeg var barn. Smultbakkelse som smultringer, fattigmann og berlinerboller er i ferd med å forsvinne som en følge av det vi nå vet om usunt fett. Før var det utenkelig med en jul uten smultringer.
Deigen skulle lages dagen før, og så skulle den kvile. Mamma pleide lage smultringer en helgemorgen, for da fikk hun utnyttet det dagslyset som var. Flere halvkilos-pakker med smult var kjøpt inn, og hun fant fram den store jerngryta og varmet opp smulten. Hun hadde alltid lokket til gryta liggende på ovnen, livredd for å få brann av den glovarme smulten. På benken rullet hun deigen i tynne pølser, som hun med nennsom hånd kuttet til passende lengder som hun formet til rundinger. Jeg pleide å få være med å rulle ut. Det var om å gjøre å ikke ha for mye mel på bordet, slik at smultringene ble for harde. Det var også viktig at de ble skøytet godt sammen, sånn at de ikke åpnet seg i den varme smulten. Det var mye å huske for et lite pikehode.
Mamma stod selv ved smultgryta. Først stekte hun en prøvekake for å sjekke temperaturen på smulten. Når hun fant det passende hadde hun mange smultringemner oppi med hullsleiven. Hun snudde dem når de var blitt brune og fine på undersiden. Det var konsentrert arbeid å steke smultringer. Når de var jevnt brune på begge sider, fisket hun dem opp av smulten, og la den på rist slik at de kunne dryppe av seg. Da var det blitt så varmt på kjøkkenet at hun åpnet vinduet.
Pappa var spesielt glad i smultringer, så mamma pleide steike mange av dem. Ferske smakte de utrolig godt, slik all nystekt kakemat gjør, med et glass melk til. Når smultringene var kalde, ble de lagt i en boks og plassert i skapet i yttergangen. At det pleide være mus i det skapet, trenger jeg vel ikke si? Julekakene har til alle tider smakt best før jul! Og bare for å si det, hos oss fantes det ikke inn og ut kaker – det som ble båret inn, ble fortært!
]]> 536317 no no Tue, 18 Nov 2014 15:23:28 +0100 2014-11-18T15:23:28+01:00 02:33 https://hearthis.at/qbwy6njm/15/ 535414 no no Sun, 08 Nov 2015 13:26:07 +0100 2015-11-08T13:26:07+01:00 03:08 https://hearthis.at/qbwy6njm/15julekaktusen/
Julekaktusen
Det høres unektelig litt rart ut å ha en kaktus som juleplante. Kaktuser er ikke å finne i vår villflora, det er jo en ørkenplante. Julekaktusen er en plante som stammer fra Brasil, men som er vanlig som stueplante her i Norge, merkelig nok. Kaktuser er det ikke noe særlig med utenfor blomstersesongen. De er grønne, og lite krevende. Får de en dråpe vann innimellom, synes de å være fornøyd. Sandholdig jord vil de også ha og de trives med å stå i lyset.
Jeg fikk en avlegger av Synnøve et år. Hun har store, vakre kaktuser i stua på vinteren. Med sine rosarøde blomster er de vakre å se på, der de står og troner i vinduskarmen. Blomstene strekker seg mot lyset, og om vi snur på en plante, kan blomsterstilkene knekke fordi de søker mot lyset. Synnøve har virkelig grønne fingre, så jeg var usikker på om jeg ville få avleggeren til.
Da det nærmet seg jul året etter, var jeg spent på om min kaktus ville blomstre. Ville den glede meg med blomster? Jeg kikket derfor nøye etter om jeg skulle se noe i november da jeg vannet den. Plutselig en dag fikk jeg øye på de vakre blomstene, og da stoppet jeg opp. Jeg har ikke grønne fingre, så jeg blir så ekstra glad når en plante trives såpass hos meg at den vil blomstre. Sannelig var det flere knopper å skue på planten! Jeg har med andakt fulgt med på den ene blomsten etter den andre, som har åpenbart seg i desember. Det har selvsagt ikke vært den overveldende blomsterfloren som Synnøve pleier å ha, men min avlegger har blomstret, og det har virkelig gledet meg.
Så nå er julekaktusen en av av mine juleblomster, den også! Og kanskje, når den blir stor nok, vil den få en like stort blomsterflor som Synnøve sin. Ja, bare kanskje! ]]>
Julekaktusen
Det høres unektelig litt rart ut å ha en kaktus som juleplante. Kaktuser er ikke å finne i vår villflora, det er jo en ørkenplante. Julekaktusen er en plante som stammer fra Brasil, men som er vanlig som stueplante her i Norge, merkelig nok. Kaktuser er det ikke noe særlig med utenfor blomstersesongen. De er grønne, og lite krevende. Får de en dråpe vann innimellom, synes de å være fornøyd. Sandholdig jord vil de også ha og de trives med å stå i lyset.
Jeg fikk en avlegger av Synnøve et år. Hun har store, vakre kaktuser i stua på vinteren. Med sine rosarøde blomster er de vakre å se på, der de står og troner i vinduskarmen. Blomstene strekker seg mot lyset, og om vi snur på en plante, kan blomsterstilkene knekke fordi de søker mot lyset. Synnøve har virkelig grønne fingre, så jeg var usikker på om jeg ville få avleggeren til.
Da det nærmet seg jul året etter, var jeg spent på om min kaktus ville blomstre. Ville den glede meg med blomster? Jeg kikket derfor nøye etter om jeg skulle se noe i november da jeg vannet den. Plutselig en dag fikk jeg øye på de vakre blomstene, og da stoppet jeg opp. Jeg har ikke grønne fingre, så jeg blir så ekstra glad når en plante trives såpass hos meg at den vil blomstre. Sannelig var det flere knopper å skue på planten! Jeg har med andakt fulgt med på den ene blomsten etter den andre, som har åpenbart seg i desember. Det har selvsagt ikke vært den overveldende blomsterfloren som Synnøve pleier å ha, men min avlegger har blomstret, og det har virkelig gledet meg.
Så nå er julekaktusen en av av mine juleblomster, den også! Og kanskje, når den blir stor nok, vil den få en like stort blomsterflor som Synnøve sin. Ja, bare kanskje! ]]> 536318 no no Tue, 18 Nov 2014 15:23:08 +0100 2014-11-18T15:23:08+01:00 02:17 https://hearthis.at/qbwy6njm/16/ 535417 no no Tue, 01 Dec 2015 09:27:41 +0100 2015-12-01T09:27:41+01:00 02:50 https://hearthis.at/qbwy6njm/16akevitt-til-jul/
Akevitt til jul
Gyldne dråper i glasset, noen nyter den godt avkjølt og andre foretrekker den temperert. Den er elsket av mange, og det synes som det blir stadig flere som finner den behagelig. Hva jeg snakker om? Akevitten, selvsagt! Potetbrennvinet med smak av dill og karve – og andre urter.
Akevitt er blitt en følgesvenn til den fete maten i jula. Gjerne servert sammen med øl. Mange tar et lite glass, og synes at det hjelper på fordøyelsen. Den tar seg vakkert ut i nyvaskede drammeglass, denne gyldne drikken, som for mange er blitt en god julevenn. Ja, ikke bare til fet mat kan den nytes, også til torskemiddag blir den brukt.
I Norge har akevitten røtter helt tilbake til 1400-tallet. De første nedtegnelser om de edle dråper finner vi hos Olav Engelbrektsson, den siste erkebiskopen i Norge. Han fikk en flaske i foræring av Eske Bille, en danske som var slottsherre på Bergenhus. I det vedlagte brevet forteller hr. Bille at han oversender noen edle dråper «som kallis Aqua vit, og som kan kurere alle hende Kranchdom som iht Menniske kandt haffue indvortis».
Allerede her ser vi det latinske navnet «Aqua Vitae» i bruk, det betyr direkte oversatt «livets vann» – og dette navnet har blitt stående selv om brennevinets helbredende kvaliteter forlengst er blitt avsannet. Så veldig lenge siden det ble avsannet er det forresten ikke, under forbudstida, fra 1919 til 1926, kunne brennevin bare skaffes legalt på resept fra lege.
Sånn var opptakten til Akevitten, og, selv om vi vet at den akevitten salige herr Engelbrektsson smakte nok hadde et stort smaksinnslag av fusel, og derfor ikke kan sammenlignes med den akevitten vi drikker i dag, så ble begrepet livets vann stående! ]]>
Akevitt til jul
Gyldne dråper i glasset, noen nyter den godt avkjølt og andre foretrekker den temperert. Den er elsket av mange, og det synes som det blir stadig flere som finner den behagelig. Hva jeg snakker om? Akevitten, selvsagt! Potetbrennvinet med smak av dill og karve – og andre urter.
Akevitt er blitt en følgesvenn til den fete maten i jula. Gjerne servert sammen med øl. Mange tar et lite glass, og synes at det hjelper på fordøyelsen. Den tar seg vakkert ut i nyvaskede drammeglass, denne gyldne drikken, som for mange er blitt en god julevenn. Ja, ikke bare til fet mat kan den nytes, også til torskemiddag blir den brukt.
I Norge har akevitten røtter helt tilbake til 1400-tallet. De første nedtegnelser om de edle dråper finner vi hos Olav Engelbrektsson, den siste erkebiskopen i Norge. Han fikk en flaske i foræring av Eske Bille, en danske som var slottsherre på Bergenhus. I det vedlagte brevet forteller hr. Bille at han oversender noen edle dråper «som kallis Aqua vit, og som kan kurere alle hende Kranchdom som iht Menniske kandt haffue indvortis».
Allerede her ser vi det latinske navnet «Aqua Vitae» i bruk, det betyr direkte oversatt «livets vann» – og dette navnet har blitt stående selv om brennevinets helbredende kvaliteter forlengst er blitt avsannet. Så veldig lenge siden det ble avsannet er det forresten ikke, under forbudstida, fra 1919 til 1926, kunne brennevin bare skaffes legalt på resept fra lege.
Sånn var opptakten til Akevitten, og, selv om vi vet at den akevitten salige herr Engelbrektsson smakte nok hadde et stort smaksinnslag av fusel, og derfor ikke kan sammenlignes med den akevitten vi drikker i dag, så ble begrepet livets vann stående! ]]> 536319 no no Tue, 18 Nov 2014 15:23:02 +0100 2014-11-18T15:23:02+01:00 02:22 https://hearthis.at/qbwy6njm/17/ 535419 no no Tue, 01 Dec 2015 09:28:16 +0100 2015-12-01T09:28:16+01:00 02:51 https://hearthis.at/qbwy6njm/17den-frste-jul-i-et-fremmed-land/
Den første jul i et fremmed land
På mitt juletre henger det en liten stol med en stabel bøker på. Oppå bøkene ligger et eple, og på den ene bokryggen står det LÆRER. Dette er et kjært juleminne jeg fikk fra USA i foræring for mange år siden, ja nesten en hel mannsalder siden. Det var det året jeg var ferdig på lærerskolen at gaven kom, men bakgrunnen for presangen var et vennskap som startet da jeg som attenåring var utveklingsstudent i Iowa. Der skulle jeg bo i en familie, og leve som en amerikansk tenåring ett skoleår.
Jeg havnet i en knøttliten by med tusen innbyggere og fem kirker midt i bibelbeltet. Her var det folk fra mange kanter av Europa som hadde slått seg ned på 1800-tallet, og de hadde sterke røtter til de opprinnelige hjemlandene sine selv om det var både tre og fire generasjoner siden emigrasjonen.
Der, midt i pannkakelandet fikk jeg en god venninne som var adskillige tiår eldre enn meg. Vennskap spør ikke etter alder, det var vi gjensidig enige om. Den første julen hjemmefra var det mange skikker som føltes fremmed, men Muriels nærvær gjorde godt. Det var rart å feire jul uten min egen familie, og uten alle de kjente ritualene. På et vis var det spennende også. Jeg opplevde noe nytt og anderledes, og spiste min første kalkun. Det var lærerikt.
Helt til Muriel døde, gikk brevene flittig mellom Armstrong og meg, og en av de kjæreste minnene jeg har om henne, er denne juletredekorasjonen jeg fikk da jeg hadde nådd mitt mål, og kunne bære tittelen lærer. Jeg ser på den med kjærlighet hvert år, og den minner meg om hvor skjørt livet er og at jeg må huske å fortelle vennene mine hva de betyr for meg.
]]>
Den første jul i et fremmed land
På mitt juletre henger det en liten stol med en stabel bøker på. Oppå bøkene ligger et eple, og på den ene bokryggen står det LÆRER. Dette er et kjært juleminne jeg fikk fra USA i foræring for mange år siden, ja nesten en hel mannsalder siden. Det var det året jeg var ferdig på lærerskolen at gaven kom, men bakgrunnen for presangen var et vennskap som startet da jeg som attenåring var utveklingsstudent i Iowa. Der skulle jeg bo i en familie, og leve som en amerikansk tenåring ett skoleår.
Jeg havnet i en knøttliten by med tusen innbyggere og fem kirker midt i bibelbeltet. Her var det folk fra mange kanter av Europa som hadde slått seg ned på 1800-tallet, og de hadde sterke røtter til de opprinnelige hjemlandene sine selv om det var både tre og fire generasjoner siden emigrasjonen.
Der, midt i pannkakelandet fikk jeg en god venninne som var adskillige tiår eldre enn meg. Vennskap spør ikke etter alder, det var vi gjensidig enige om. Den første julen hjemmefra var det mange skikker som føltes fremmed, men Muriels nærvær gjorde godt. Det var rart å feire jul uten min egen familie, og uten alle de kjente ritualene. På et vis var det spennende også. Jeg opplevde noe nytt og anderledes, og spiste min første kalkun. Det var lærerikt.
Helt til Muriel døde, gikk brevene flittig mellom Armstrong og meg, og en av de kjæreste minnene jeg har om henne, er denne juletredekorasjonen jeg fikk da jeg hadde nådd mitt mål, og kunne bære tittelen lærer. Jeg ser på den med kjærlighet hvert år, og den minner meg om hvor skjørt livet er og at jeg må huske å fortelle vennene mine hva de betyr for meg.
]]> 536320 no no Tue, 18 Nov 2014 15:22:55 +0100 2014-11-18T15:22:55+01:00 02:16 https://hearthis.at/qbwy6njm/18/ 535420 no no Sun, 08 Nov 2015 13:28:18 +0100 2015-11-08T13:28:18+01:00 02:49 https://hearthis.at/qbwy6njm/18juleselskap/
Juleselskap
Det var alltid juleselskap i familien i jula. Det var ikke så ofte at vi hadde tid å gå sammen ellers i året på selskap til tanter og onkler, samlet som familie. I jula var det anledning til det.
Siden det var en såpass spesiell tildragelse, var det alltid med spenning jeg ventet på dagen vi skulle i selskap. Det pleide å være om ettermiddagen, og det var alltid kjedelig å vente på at de voksne skulle hvile middag, og så pynte seg.
Vi hadde ikke bil på den tiden, så det var å gå eller å ta buss når vi skulle i selskap. Gikk vi, var det stas de gangene det var sparkeføre, slik at vi kunne suse avsted, med alle oss ungene på sparken, og pappa som styrmann. Da gikk det unna! Jeg som var jente, hadde finstrømpebukse på meg, og utebuksen over det slik at jeg ikke skulle fryse, og så hadde jeg skoene i en pose. Inneskoene.
Det var rart å se tanter og onkler i finstasen, og uten et arbeid i hendene. Søskenbarna virket litt fremmed i juleklærne og med vannkjemmet hår. Det var som vi alle var litt fremmed for hverandre med det samme.
Det var alltid dekket et vakkert bord, og det var stor stas med at vi unger fikk brus.
Når magen var full av godsaker, og vi var leie av å høre på de voksne prate, pleide vi beundre julegavene fetterene våre hadde fått, og så spilte vi spill. Vi pleide være lenge i selskap, ja ofte så lenge at det vanket deilig kveldsmat før vi tok fatt på turen hjem.
Noen ganger var juleselskapene hjemme hos oss. Da var det den samme spenningen. Vi hadde en rotekjeller og det endte alltid med at vi lekte gjem og let der nede, og kom opp med både hull i strømpebuksen og spindelvev i håret etter å ha gjemt oss i de innerste krokene.
Jeg husker disse selskapene med glede. Det var alltid en begivenhet og noe vi så fram til. Jeg håper at også mine barn vil huske slike gode glimt fra sine juler, det er en verdifiull ballast å ha med seg videre i livet. ]]>
Juleselskap
Det var alltid juleselskap i familien i jula. Det var ikke så ofte at vi hadde tid å gå sammen ellers i året på selskap til tanter og onkler, samlet som familie. I jula var det anledning til det.
Siden det var en såpass spesiell tildragelse, var det alltid med spenning jeg ventet på dagen vi skulle i selskap. Det pleide å være om ettermiddagen, og det var alltid kjedelig å vente på at de voksne skulle hvile middag, og så pynte seg.
Vi hadde ikke bil på den tiden, så det var å gå eller å ta buss når vi skulle i selskap. Gikk vi, var det stas de gangene det var sparkeføre, slik at vi kunne suse avsted, med alle oss ungene på sparken, og pappa som styrmann. Da gikk det unna! Jeg som var jente, hadde finstrømpebukse på meg, og utebuksen over det slik at jeg ikke skulle fryse, og så hadde jeg skoene i en pose. Inneskoene.
Det var rart å se tanter og onkler i finstasen, og uten et arbeid i hendene. Søskenbarna virket litt fremmed i juleklærne og med vannkjemmet hår. Det var som vi alle var litt fremmed for hverandre med det samme.
Det var alltid dekket et vakkert bord, og det var stor stas med at vi unger fikk brus.
Når magen var full av godsaker, og vi var leie av å høre på de voksne prate, pleide vi beundre julegavene fetterene våre hadde fått, og så spilte vi spill. Vi pleide være lenge i selskap, ja ofte så lenge at det vanket deilig kveldsmat før vi tok fatt på turen hjem.
Noen ganger var juleselskapene hjemme hos oss. Da var det den samme spenningen. Vi hadde en rotekjeller og det endte alltid med at vi lekte gjem og let der nede, og kom opp med både hull i strømpebuksen og spindelvev i håret etter å ha gjemt oss i de innerste krokene.
Jeg husker disse selskapene med glede. Det var alltid en begivenhet og noe vi så fram til. Jeg håper at også mine barn vil huske slike gode glimt fra sine juler, det er en verdifiull ballast å ha med seg videre i livet. ]]> 536315 no no Tue, 18 Nov 2014 15:30:31 +0100 2014-11-18T15:30:31+01:00 02:24 https://hearthis.at/qbwy6njm/19/ 535416 no no Sun, 08 Nov 2015 13:27:05 +0100 2015-11-08T13:27:05+01:00 02:29 https://hearthis.at/qbwy6njm/19stille-natt/
Stille natt
En av de fineste og vareste julesangene vi har er «Stille natt», tekstsatt av Erik Hillestad. Det de færreste vet, er at vi kan takke en geskjeftig mus for at denne sangen ble til. Hjelpepresten Joseph Mohr i den lille landsbyen Obendorf i Østerrike kom i 1818 til kirken, sier legenden. Der ble han møtt av organisten Franz Gruber som kunne fortelle at de måtte klare seg uten orgel i jula for musene hadde tygget seg gjennom belgen. Nå var tiden knapp og gode råd dyre. Presten tok utfordringen med å finne på noe ekstraordinært til midnattsgudstjenesten, og satte seg ned og skrev «Stille nacht», den ble tonesatt av organisten, og på denne julenatten lød for første gang tonene av julesangen, akkompanert av en gitar, og med et barnekor. Menigheten satt høytidlig og underende tilbake, mens soknepresten hastet hjem og skrev en klage på hjelpepresten sin.
Dette er historien som første gang stod på trykk i et amerikansk magasin, 90 år etter. Det har vært undersøkt mange ganger hvordan denne sangen nådde ut i verden. Det ulykksalige musetygde orgelet skal ha blitt reparert først i mai året etter, da kom en orgelreperatør til kirken. Han fikk historien, og moret seg så godt over den at han ba om å få se både tekst og noter. Han likte den så godt at han ba om en kopi, og slik startet vandringen til «Stille natt» ut i verden. Allerede i 1844 var den å finne i den katolske salmeboken. En rørende historie om melodien utspant seg i skyttergravene ved Ypes i Belgia i 1914. Da klatret noen tyskere opp i en busk, og dekorerte den med lys. Snart lød «Stille nacht» over slagmarkene. Da siste tone var ebbet ut, svarte engelskmennene med å synge «Silent Night». Ordene fra en hjelpeprest og tonene fra en fattig organist hadde krutt nok til å stoppe krig en stakket stund i en hellig natt.
For faren min var det ikke jul før Amahalia Jackson hadde sunget «Silent night» for han, natt til julaften. Den tradisjonen har jeg fått med meg i ryggmargen. Slik fortsetter sangen fra begynnelsen av 1800-tallet å fortrylle oss.
]]>
Stille natt
En av de fineste og vareste julesangene vi har er «Stille natt», tekstsatt av Erik Hillestad. Det de færreste vet, er at vi kan takke en geskjeftig mus for at denne sangen ble til. Hjelpepresten Joseph Mohr i den lille landsbyen Obendorf i Østerrike kom i 1818 til kirken, sier legenden. Der ble han møtt av organisten Franz Gruber som kunne fortelle at de måtte klare seg uten orgel i jula for musene hadde tygget seg gjennom belgen. Nå var tiden knapp og gode råd dyre. Presten tok utfordringen med å finne på noe ekstraordinært til midnattsgudstjenesten, og satte seg ned og skrev «Stille nacht», den ble tonesatt av organisten, og på denne julenatten lød for første gang tonene av julesangen, akkompanert av en gitar, og med et barnekor. Menigheten satt høytidlig og underende tilbake, mens soknepresten hastet hjem og skrev en klage på hjelpepresten sin.
Dette er historien som første gang stod på trykk i et amerikansk magasin, 90 år etter. Det har vært undersøkt mange ganger hvordan denne sangen nådde ut i verden. Det ulykksalige musetygde orgelet skal ha blitt reparert først i mai året etter, da kom en orgelreperatør til kirken. Han fikk historien, og moret seg så godt over den at han ba om å få se både tekst og noter. Han likte den så godt at han ba om en kopi, og slik startet vandringen til «Stille natt» ut i verden. Allerede i 1844 var den å finne i den katolske salmeboken. En rørende historie om melodien utspant seg i skyttergravene ved Ypes i Belgia i 1914. Da klatret noen tyskere opp i en busk, og dekorerte den med lys. Snart lød «Stille nacht» over slagmarkene. Da siste tone var ebbet ut, svarte engelskmennene med å synge «Silent Night». Ordene fra en hjelpeprest og tonene fra en fattig organist hadde krutt nok til å stoppe krig en stakket stund i en hellig natt.
For faren min var det ikke jul før Amahalia Jackson hadde sunget «Silent night» for han, natt til julaften. Den tradisjonen har jeg fått med meg i ryggmargen. Slik fortsetter sangen fra begynnelsen av 1800-tallet å fortrylle oss.
]]> 536313 no no Tue, 18 Nov 2014 15:31:18 +0100 2014-11-18T15:31:18+01:00 02:43 https://hearthis.at/qbwy6njm/20/ 535422 no no Sun, 08 Nov 2015 13:30:06 +0100 2015-11-08T13:30:06+01:00 03:34 https://hearthis.at/qbwy6njm/20skittensndag/
Skittensøndag
Før i tiden var det ikke lov å arbeide på søndagene. Det var kanskje en dyd av nødvendighet, fordi folk flest jobbet så utrolig hardt ellers i uka, og det arbeidet var kroppsarbeid.
Men én søndag i året var det lov å arbeide, det var siste søndag i advent. Den ble kalt for skittensøndag, og på denne dagen kunne folk gjøre seg ferdig med gjøremål som tilhørte jula som det ikke var blitt tid til før.
Denne muligheten til å bli ferdig til jul, var nok kjærkommen for mange. Julehelga var lang, og mange satt sin ære i å følge opp tradisjonene. Her skulle alt være på stell før julen ringte inn, og det var ikke småtteri som skulle til.
I dag har vi det lettere på mange måter. Vi har ikke så mye fysisk krevende arbeid, og for husholdningen er det utviklet mange hjelpemidler som er tidsbesparende. Likevel har vi det ofte ekstra travelt i adventstiden. Eller kanskje det bare føles slik?
I dag er skittensøndagen ofte en dag butikkene er åpne, slik at de som er seint ute med julegaver kan gjøre seg ferdig.
Jeg opplever at fokus på hva jula skal inneholde er flyttet fra heimen over til handelsstanden. Det er de som definerer hva vi trenger til jul, med fargeglade brosjyrer og glossy reklame på tv. Jula starter tidlig i butikkene, og den pisker opp stemningen blant oss forbrukere. I utgangspunktet handlet ikke julehelga om å gi dyre gaver til hverandre, men mye kan tyde på at det er det den har utviklet seg til. Ønsker vi å bytte kurs, må vi ta jula tilbake til heimen, tror nå jeg. For det er vel der den hører hjemme, eller hva? ]]>
Skittensøndag
Før i tiden var det ikke lov å arbeide på søndagene. Det var kanskje en dyd av nødvendighet, fordi folk flest jobbet så utrolig hardt ellers i uka, og det arbeidet var kroppsarbeid.
Men én søndag i året var det lov å arbeide, det var siste søndag i advent. Den ble kalt for skittensøndag, og på denne dagen kunne folk gjøre seg ferdig med gjøremål som tilhørte jula som det ikke var blitt tid til før.
Denne muligheten til å bli ferdig til jul, var nok kjærkommen for mange. Julehelga var lang, og mange satt sin ære i å følge opp tradisjonene. Her skulle alt være på stell før julen ringte inn, og det var ikke småtteri som skulle til.
I dag har vi det lettere på mange måter. Vi har ikke så mye fysisk krevende arbeid, og for husholdningen er det utviklet mange hjelpemidler som er tidsbesparende. Likevel har vi det ofte ekstra travelt i adventstiden. Eller kanskje det bare føles slik?
I dag er skittensøndagen ofte en dag butikkene er åpne, slik at de som er seint ute med julegaver kan gjøre seg ferdig.
Jeg opplever at fokus på hva jula skal inneholde er flyttet fra heimen over til handelsstanden. Det er de som definerer hva vi trenger til jul, med fargeglade brosjyrer og glossy reklame på tv. Jula starter tidlig i butikkene, og den pisker opp stemningen blant oss forbrukere. I utgangspunktet handlet ikke julehelga om å gi dyre gaver til hverandre, men mye kan tyde på at det er det den har utviklet seg til. Ønsker vi å bytte kurs, må vi ta jula tilbake til heimen, tror nå jeg. For det er vel der den hører hjemme, eller hva? ]]> 536316 no no Tue, 18 Nov 2014 15:30:25 +0100 2014-11-18T15:30:25+01:00 02:09 https://hearthis.at/qbwy6njm/21/ 535425 no no Sun, 08 Nov 2015 13:29:20 +0100 2015-11-08T13:29:20+01:00 02:27 https://hearthis.at/qbwy6njm/21strmmen-er-borte/
Strømmen e borte
Før i verden hendte det ofte, ja, mange ganger hver eneste vinter. Nå er det mer sjelden at strømmen blir borte.
Jeg forbinder det at strømmen blir borte med uvær. Det pleier begynne med at spenningen blir lav, og så uten forvarsel forsvinner bare strømmen. Nå for tiden har vi gode værvarsling, og vi pleier å få beskjed når sterke stormer er på tur inn over vår del av landet, sånn at vi kan forberede oss. Det er noe utrolig fascinerende med å se hvilke krefter det bor i en slik storm. Da reiser sjøen seg rasende og pisker inn over land, og vinden river og sliter i alt han kan få tak i. Det er ikke sjelden av uthus og garasjer mister både tak og vegger og blir slengt rundt slik at de ender som pinneved.
Det er godt å være inne når stormen herjer og strømmen forsvinner. Da tenner vi lys, og om vi har vedovn, ja da fyrer vi i hvert fall i den. Livet stopper på et vis litt opp, det gir oss mulighet til å tenke oss om. Og, dere, i dag er strømmen sjelden vekk lenge.
Jeg kan huske langvarige stormer som reiv ned ledningsnettet, og uvær som stengte veiene slik at det var uråd å få reparert strømnettet. Jeg kan huske at veiene var stengte i dagesvis og butikkene ble fri for melk og brød. Selvsagt var det andre tider da; det fantes lite å hjelpe seg med av teknisk utstyr, så da måtte stormen få rase fra seg før det kunne repareres noe.
I dag har vi store forventninger til at teknisk etat, strømleverandørene og brøytemannskap skal holde hjulene i gang uansett hvilket vær vi har. Sånn er det ikke, og da blir vi påminnet at det finnes krefter i naturen som vi ikke rår over og som er voldsomme.
Jeg tror det er sunt med slike advarsler. Jeg tror vi mennesker er veldig tilpasningsdyktige til bedre levestandard og bedre løsninger. Når vi må gå tilbake i tilbud, har vi vanskeligere for å godta det. Det er predikert mer villvær fremover som følge av den globale oppvarmingen. Kanskje blir flere strømbrudd et av de forholdene vi igjen må ha som aktualitet på blokka vår, uten at vi trenger å like det. ]]>
Strømmen e borte
Før i verden hendte det ofte, ja, mange ganger hver eneste vinter. Nå er det mer sjelden at strømmen blir borte.
Jeg forbinder det at strømmen blir borte med uvær. Det pleier begynne med at spenningen blir lav, og så uten forvarsel forsvinner bare strømmen. Nå for tiden har vi gode værvarsling, og vi pleier å få beskjed når sterke stormer er på tur inn over vår del av landet, sånn at vi kan forberede oss. Det er noe utrolig fascinerende med å se hvilke krefter det bor i en slik storm. Da reiser sjøen seg rasende og pisker inn over land, og vinden river og sliter i alt han kan få tak i. Det er ikke sjelden av uthus og garasjer mister både tak og vegger og blir slengt rundt slik at de ender som pinneved.
Det er godt å være inne når stormen herjer og strømmen forsvinner. Da tenner vi lys, og om vi har vedovn, ja da fyrer vi i hvert fall i den. Livet stopper på et vis litt opp, det gir oss mulighet til å tenke oss om. Og, dere, i dag er strømmen sjelden vekk lenge.
Jeg kan huske langvarige stormer som reiv ned ledningsnettet, og uvær som stengte veiene slik at det var uråd å få reparert strømnettet. Jeg kan huske at veiene var stengte i dagesvis og butikkene ble fri for melk og brød. Selvsagt var det andre tider da; det fantes lite å hjelpe seg med av teknisk utstyr, så da måtte stormen få rase fra seg før det kunne repareres noe.
I dag har vi store forventninger til at teknisk etat, strømleverandørene og brøytemannskap skal holde hjulene i gang uansett hvilket vær vi har. Sånn er det ikke, og da blir vi påminnet at det finnes krefter i naturen som vi ikke rår over og som er voldsomme.
Jeg tror det er sunt med slike advarsler. Jeg tror vi mennesker er veldig tilpasningsdyktige til bedre levestandard og bedre løsninger. Når vi må gå tilbake i tilbud, har vi vanskeligere for å godta det. Det er predikert mer villvær fremover som følge av den globale oppvarmingen. Kanskje blir flere strømbrudd et av de forholdene vi igjen må ha som aktualitet på blokka vår, uten at vi trenger å like det. ]]> 536312 no no Tue, 18 Nov 2014 15:31:22 +0100 2014-11-18T15:31:22+01:00 02:38 https://hearthis.at/qbwy6njm/22/ 535427 no no Sun, 08 Nov 2015 13:31:34 +0100 2015-11-08T13:31:34+01:00 03:34 https://hearthis.at/qbwy6njm/22juleribba/
Juleribba – ad libitum.
Ribbe er for tiden den mest populære retten til middag på julaften, den har ca. 60 % av markedet i Norge. Ribbekonsumet ved juletider i i Norge er ca. 3 000 000 kg. Den som tror at det kun er i etterkrigstiden at ribba har vært den største julefavoritten, tar feil. Ribbe spilte også en viktig rolle i det før-kristne vinterblotet. I norrøn mytologi ble stykker fra grisen Særimne spist hver dag og like raskt som sidestykkene ble skåret ut, vokste nye frem. Ordet ribbe er en kortform av ribbensstek. Ribbe kan også referere til sidekjøtt fra sau, men dette er sannsynligvis best kjent under betegnelsen pinnekjøtt.
Sprø svor er selveste stasen med ribba. For å få det til er det ulike triks som nyttes. Ribba må tines og krydres flere dager før steking, slik at krydret trekker inn i kjøttet, og da må den ligge med svorsiden ned i kjøleskapet. Så må den stekes med svorsiden opp, og med en tallerken under seg, slik at fettet renner av. Og merk dere, det finnes en egen krisetelefon for desperate, om svoren ikke skulle bli så sprø og lekker som du ønsker. De som svarer, har visst flust opp å gjøre med å roe ned desperate kokker.
Ribbe serveres gjerne sammen med surt og søtt tilbehør – ad libitum. Blant dette er surkål, rødkål eller rosenkål. Annet viktig følge kan være medisterpølser, julepølse, sossisser, medisterkaker, tyttebærsyltetøy, stekte eplebåter, svisker og poteter. Viktigst av alt er kanskje sausen, som kan være alt fra en ren sjysaus (ribbefett), til en jevnet saus med smakstilsetninger som einer- eller tyttebær, rødvin, geitost eller andre smaksbærere og krydderier som er viktige for den enkelte slekts komplette julelykke.
]]>
Juleribba – ad libitum.
Ribbe er for tiden den mest populære retten til middag på julaften, den har ca. 60 % av markedet i Norge. Ribbekonsumet ved juletider i i Norge er ca. 3 000 000 kg. Den som tror at det kun er i etterkrigstiden at ribba har vært den største julefavoritten, tar feil. Ribbe spilte også en viktig rolle i det før-kristne vinterblotet. I norrøn mytologi ble stykker fra grisen Særimne spist hver dag og like raskt som sidestykkene ble skåret ut, vokste nye frem. Ordet ribbe er en kortform av ribbensstek. Ribbe kan også referere til sidekjøtt fra sau, men dette er sannsynligvis best kjent under betegnelsen pinnekjøtt.
Sprø svor er selveste stasen med ribba. For å få det til er det ulike triks som nyttes. Ribba må tines og krydres flere dager før steking, slik at krydret trekker inn i kjøttet, og da må den ligge med svorsiden ned i kjøleskapet. Så må den stekes med svorsiden opp, og med en tallerken under seg, slik at fettet renner av. Og merk dere, det finnes en egen krisetelefon for desperate, om svoren ikke skulle bli så sprø og lekker som du ønsker. De som svarer, har visst flust opp å gjøre med å roe ned desperate kokker.
Ribbe serveres gjerne sammen med surt og søtt tilbehør – ad libitum. Blant dette er surkål, rødkål eller rosenkål. Annet viktig følge kan være medisterpølser, julepølse, sossisser, medisterkaker, tyttebærsyltetøy, stekte eplebåter, svisker og poteter. Viktigst av alt er kanskje sausen, som kan være alt fra en ren sjysaus (ribbefett), til en jevnet saus med smakstilsetninger som einer- eller tyttebær, rødvin, geitost eller andre smaksbærere og krydderier som er viktige for den enkelte slekts komplette julelykke.
]]> 536314 no no Tue, 18 Nov 2014 15:30:39 +0100 2014-11-18T15:30:39+01:00 02:29 https://hearthis.at/qbwy6njm/23/ 535428 no no Sun, 08 Nov 2015 13:31:35 +0100 2015-11-08T13:31:35+01:00 02:30 https://hearthis.at/qbwy6njm/23kvelden-fr-kvelden/
Kvelden før kvelden
For mange er lillejulaften den aller beste kvelden i året. Når alle er kommet hjem til jul, huset er vasket, juletreet kommet inn, og bare den aller siste pyntingen gjenstår, da er det som om julefreden senker seg – og skuldrene til travle foreldre får hvile. I kjøleskapet bugner det av mat. I fryseboksen og i boden står kakene klare. Middagen til i morgen er forberedt.
Da er det for mange at julefreden senker seg over heimen. Nystrøkne duker, med tradisjon og historikk blir lagt på bordene, og alle pusler med sitt. De siste julepresangene blir i hemmelighet pakket inn og merket. Gavene bæres inn under treet, og noen greiner fra juletreet henges på ytterdøra. I radioen og på tv er det programmer som understøtter at alt er klart. Noen ser på «Hovmesteren», og ler like mye som de har gjort i alle år over det merkelige selskapet. Andre hører på hvordan eksperter forklarer sprø ribbe, og hvordan juleblomstene skal behandles. Innimellom kommer de kjente og kjære julesangene.
Pappa pleide å si, - Det vi ikke har husket nå, det får bli til neste år! Og så ble det sånn. Det er så mange ting vi tror vi trenger til julefeiringen, men som egentlig er helt uvesentlig. Det viktigste er å ha noen å feire jula sammen med, og det er det dessverre ikke alle som har. Det tenkte jeg på da julefreden senket seg i meg. Og så var neste tanke; Så heldig jeg er.
Jeg kan kjenne at det ånder av fred. Det er som om huset gjør seg klar til den store julefeiringen. Og etterhvert pusler både store og små seg til sengs, til rent sengetøy og nyvaskete rom. Alt er husket på, tenkt på og ivaretatt og i morgen, ja da kan jula bare komme. Det siste jeg gjør er å være nissens hjelper, og henge opp julestrømper.
Det er noe nesten magisk med denne kvelden. Noe som gjør den veldig anderledes fra andre kvelder i året. Det er som vi blir et hakk snillere og mer tolerant med hverandre, det er som om det er tilgivelse i luften. Selv dyrene blir rolig og krøller seg sammen i ovnsvarmen. ]]>
Kvelden før kvelden
For mange er lillejulaften den aller beste kvelden i året. Når alle er kommet hjem til jul, huset er vasket, juletreet kommet inn, og bare den aller siste pyntingen gjenstår, da er det som om julefreden senker seg – og skuldrene til travle foreldre får hvile. I kjøleskapet bugner det av mat. I fryseboksen og i boden står kakene klare. Middagen til i morgen er forberedt.
Da er det for mange at julefreden senker seg over heimen. Nystrøkne duker, med tradisjon og historikk blir lagt på bordene, og alle pusler med sitt. De siste julepresangene blir i hemmelighet pakket inn og merket. Gavene bæres inn under treet, og noen greiner fra juletreet henges på ytterdøra. I radioen og på tv er det programmer som understøtter at alt er klart. Noen ser på «Hovmesteren», og ler like mye som de har gjort i alle år over det merkelige selskapet. Andre hører på hvordan eksperter forklarer sprø ribbe, og hvordan juleblomstene skal behandles. Innimellom kommer de kjente og kjære julesangene.
Pappa pleide å si, - Det vi ikke har husket nå, det får bli til neste år! Og så ble det sånn. Det er så mange ting vi tror vi trenger til julefeiringen, men som egentlig er helt uvesentlig. Det viktigste er å ha noen å feire jula sammen med, og det er det dessverre ikke alle som har. Det tenkte jeg på da julefreden senket seg i meg. Og så var neste tanke; Så heldig jeg er.
Jeg kan kjenne at det ånder av fred. Det er som om huset gjør seg klar til den store julefeiringen. Og etterhvert pusler både store og små seg til sengs, til rent sengetøy og nyvaskete rom. Alt er husket på, tenkt på og ivaretatt og i morgen, ja da kan jula bare komme. Det siste jeg gjør er å være nissens hjelper, og henge opp julestrømper.
Det er noe nesten magisk med denne kvelden. Noe som gjør den veldig anderledes fra andre kvelder i året. Det er som vi blir et hakk snillere og mer tolerant med hverandre, det er som om det er tilgivelse i luften. Selv dyrene blir rolig og krøller seg sammen i ovnsvarmen. ]]> 536311 no no Tue, 18 Nov 2014 15:34:02 +0100 2014-11-18T15:34:02+01:00 02:43 https://hearthis.at/qbwy6njm/24/ 535430 no no Sun, 08 Nov 2015 13:31:36 +0100 2015-11-08T13:31:36+01:00 03:45 https://hearthis.at/qbwy6njm/24julefreden/
Julefreden
På julaften, den mest stemningsfulle av alle dager, har jeg tenkt å snakke om julefreden. Den rare stemningen jeg så godt husker som barn, fordi det var flere røde dager etter hverandre i kalenderen, og fordi de ble så anderledes enn resten av året. Det var en salighet i alle disse dagene som lå stablet opp i rekke og rad – og som jeg oppfattet som søndager. Søndagens helgefred kjente jeg godt som barn, men alle disse dagene etter hverandre, det husket jeg sjelden fra år til år.
I min barndom var det lite trafikk på veier og streder i jula. Det var høytid i lufta, og lite folk ute. Jeg husker at om vi passerte kirkegården så var det trolsk der av levende lys som kastet skygger på inskripsjonene i gravsteinene i den lille sniktrekken som alltid fantes ute på Andenes. Jeg tenkte alltid at det var mange som savnet noen rundt bordet sitt, og at de markerte det ved å tenne lys på kirkegården.
Første juledag skulle vi ikke gå ut. Det pleide være en lang dag, fordi vi var vant til å tilbringe mange timer ute med lek og moro, sammen med jevnaldrende. Denne dagen lekte vi med det vi hadde fått i presang kvelden før, og så knekket vi julenøtter, spilte Ludo og hørte på radio.
Når andre juledag kom, kunne vi gå ut. Da var det å dra på besøk til venner for å prate, leke og beundre det de hadde fått i julepresang. Det var ikke det at vi fikk verken så mange eller så store gaver da jeg var barn. Vi fikk en oppmerksomhet. Det kunne være nye votter eller lester, en bok eller en leke. Av foreldrene mine pleide det å være noe jeg trengte, noe nyttig. Det var sjelden at det var gaver som var kun til fornøyelse. Det var likeens hos alle de andre jeg lekte med. Det var nøysomhet, og vi var glade for alt vi fikk. Gjevt var det om det lå en liten sjokolade sammen med sokkene.
I tillegg til uteleken var det familieselskaper og juletrefest, så de deilige juledagene gikk som en røyk. Snart var det nyttårsaften med sine fakler, stjerneskudd og en og annen rakett, før kakeboksene var tomme, og det igjen var hverdag. ]]>
Julefreden
På julaften, den mest stemningsfulle av alle dager, har jeg tenkt å snakke om julefreden. Den rare stemningen jeg så godt husker som barn, fordi det var flere røde dager etter hverandre i kalenderen, og fordi de ble så anderledes enn resten av året. Det var en salighet i alle disse dagene som lå stablet opp i rekke og rad – og som jeg oppfattet som søndager. Søndagens helgefred kjente jeg godt som barn, men alle disse dagene etter hverandre, det husket jeg sjelden fra år til år.
I min barndom var det lite trafikk på veier og streder i jula. Det var høytid i lufta, og lite folk ute. Jeg husker at om vi passerte kirkegården så var det trolsk der av levende lys som kastet skygger på inskripsjonene i gravsteinene i den lille sniktrekken som alltid fantes ute på Andenes. Jeg tenkte alltid at det var mange som savnet noen rundt bordet sitt, og at de markerte det ved å tenne lys på kirkegården.
Første juledag skulle vi ikke gå ut. Det pleide være en lang dag, fordi vi var vant til å tilbringe mange timer ute med lek og moro, sammen med jevnaldrende. Denne dagen lekte vi med det vi hadde fått i presang kvelden før, og så knekket vi julenøtter, spilte Ludo og hørte på radio.
Når andre juledag kom, kunne vi gå ut. Da var det å dra på besøk til venner for å prate, leke og beundre det de hadde fått i julepresang. Det var ikke det at vi fikk verken så mange eller så store gaver da jeg var barn. Vi fikk en oppmerksomhet. Det kunne være nye votter eller lester, en bok eller en leke. Av foreldrene mine pleide det å være noe jeg trengte, noe nyttig. Det var sjelden at det var gaver som var kun til fornøyelse. Det var likeens hos alle de andre jeg lekte med. Det var nøysomhet, og vi var glade for alt vi fikk. Gjevt var det om det lå en liten sjokolade sammen med sokkene.
I tillegg til uteleken var det familieselskaper og juletrefest, så de deilige juledagene gikk som en røyk. Snart var det nyttårsaften med sine fakler, stjerneskudd og en og annen rakett, før kakeboksene var tomme, og det igjen var hverdag. ]]> 536335 no no Tue, 18 Nov 2014 14:59:36 +0100 2014-11-18T14:59:36+01:00 02:44 https://hearthis.at/qbwy6njm/adventa/ Tekst: Beate Heide
Sang: Øystein Bakken
Melodi og musikk: www.bmathisen.no]]> Tekst: Beate Heide
Sang: Øystein Bakken
Melodi og musikk: www.bmathisen.no]]> 536336 no no Tue, 04 Nov 2014 13:49:15 +0100 2014-11-04T13:49:15+01:00 02:42 https://hearthis.at/qbwy6njm/advents-lten/ - - - - - - - - - - - - -
The Advent tune
Background music to Beate Heide audiobook. This edition stands on its own. Christmas comes well prepared this year.]]> - - - - - - - - - - - - -
The Advent tune
Background music to Beate Heide audiobook. This edition stands on its own. Christmas comes well prepared this year.]]> 536337 no no Tue, 14 Oct 2014 19:10:36 +0200 2014-10-14T19:10:36+02:00 02:40